Trassalder

Kommer man noen gang ut av trassalderen?
Jeg må bare tilstå at jeg, selv i en alder av drøyt 45 år, stadig har mine turer tilbake til dette stadiet. Dette på tross av at jeg er ubehagelig klar over at en 45-årings trass er totalt blottet for det minste lille snev av sjarm som man tross alt med litt godvilje kan finne i en 3-åring som står og hyler. Rett nok står jeg gjerne ikke å skriker til ansiktet er tomatfarget og har blåst seg opp til dobbel størrelse, men ut over det er forskjellen minimal. Trasset kan være minst like langvarig og minst like uutholdelig for omgivelsene som 3-åringens.
Hva som kan få en ellers relativt fornuftig (tror jeg!) dame tilbake på 3-årsstadiet?
Tja...Mennesker som kommer med syrlige kommentarer på røykingen min løper helt klart en risiko for at jeg går i vranglås i forhold til dem. Gubben leverer også er sterk søknad når vi er på biltur og han tror han har mer til felles med Petter Solberg enn fornavnet. Overbærende kommetarer har samme virkning. Likeledes dustete uttalelser fra folk som burde ha vett til å si noe mer fornuftig. Alt sammen kan raskt og effektivt utløse 3-åringen i meg.
Hvordan det arter seg når en 45-åring er på visitt i trassalderen?
Vel, reaksjonsmønsteret er nok mer variert enn 3-åringens og litt avhengig av utløsende årsak. Hva røykingen angår kommer jeg sikkert til å holde på denne vanen resten av mitt liv, for jeg har sverget på at dersom jeg en dag skal slutte, så skal det skje fordi jeg selv har lyst, og ikke fordi et eller annet bedrevitende fjols synes jeg bør. Men enn så lenge fores jeg jevnlig med hint om at så bør skje - så, vel det kommer ikke til å skje! "Silent treatment" er en annen, litt mer raffinert reaksjonsform og ofte svært effektiv. Få ting virker mer skremmende, særlig på menn, enn at en ellers særdeles taletrengt kvinne blir taus.
Om man noen gang kommer ut av trassalderen?
Spørsmålet er vel heller om man noen gang ønsker å komme ut av den. For det første så gir det god mulighet for å slippe ut litt damp i ny og ne. I tillegg er det svært velegnet redskap til å få det som man vil, og det vil man jo gjerne, så nei, jeg tviler! Kunsten er bare å sørge for at man ikke tar turen tilbake for ofte. Men når man først er der, kan man gjerne gjøre mest mulig ut av situasjonen. Så får man heller bite i seg noen sure piller i ny og ne, sånn til daglig...

Takk for meg!

Noen dager burde man kanskje latt være å lese aviser - særlig de nettbaserte.

Man blir feit av å sove med lyset på - eller for oss nordboere - vi blir feite om sommeren. Og jeg som alltid har trodd det kom av all den gode grillmaten med tilbehør...Vel, denne nyheten kombinert med at det er varslet at kommende vinter skal bli den kaldeste på 1000 år, får meg unektelig til å tenke at det kanskje ikke hadde vært så dumt og heller bosatt seg et sted litt nærmere ekvator. Jeg kan godt nyte grillmaten og "de kalde" i tussmørket. 25-30 varmegrader, noen stearinlys og en slank midje veier lett opp for tapet av lange lyse sommerkvelder.
Den andre "gladmeldingen" kommer fra LHL som mener norske myndigheter bør gå inn for å gjøre Norge totalt røykfritt. Det holder ikke lenger at man har jaget oss røykere ut på gatene, at en 20-pakning snart koster en månedslønn og at vi syndere som ikke er klar for å legge fra oss godpinnen snart bidrar med like mye til statskassa som oljefondet. Ei holder det med argumenter som at vi er voksne mennesker som må få lov til å gjøre egne valg. Neida, for vi vet nemlig ikke vårt eget beste! Men en ting vet jeg - det kommer ikke til å stoppe med et røykfritt land. Jeg frykter at det neste som ryker er sjokoladen. Regner med at en kald øl på en mild lys sommerkveld også snart bare vil være et fjernt minne. For ikke å snakke om velmarinerte koteletter og spareribs. Fedme er i ferd med å bli et stort folkehelseproblem, og etter som vi ikke vet vårt eget beste, må nok myndighetene forby salg av alt slikt - i alle fall på den lyseste årstiden.
Nei - jeg lurer på om ikke jeg skal begynne å studere arbeids- og boligmarkedet på de litt sydligere breddegrader. Jeg har nemlig ikke noe dypt ønske om å leve til jeg blir 100 pluss. Tar gjerne til takke med noen færre, men gode år. Så hvis Vår Herre gjør alvor av nok en knallhard vinter, LHL får det som de vil og jeg ikke en gang skal kunne nyte sommerens gleder når tela endelig har sluppet taket i skjelettet - vel da har jeg bare en ting å si: Takk for meg!

Tenåringer

Tenåringer og orkaner har i grunn ganske mye til felles. De sveiper innom og det ser ut som en slagmark etter dem. Jeg sverger! Hadde dere sett gutterommene - selv ikke Katrina eller Gustav kunne gjort det bedre! Nå er det imidlertid på ingen måte slik at resten av huset slipper fri, det er bare graden av rasering som avtar noe, dess lenger bort fra rommene deres man kommer. Men ethvert besøk i ethvert rom setter sine spor – de kan rett og slett ikke bevege seg uten at det ser ut som et kaos der de har vært.
Det blåser ganske friskt rundt ørene til opphavet også mens de er innom. Sett fra tenåringens ståsted er det bare to ting som er feil med tenåringsforeldre: Alt de sier og alt de gjør! Og tenåringen tolker alt som blir sagt ut fra sin dagsform. Det er nesten imponerende hvor mange måter et uskyldig "god morgen" kan forstås på dersom de har en dårlig morgen – og det har de som regel! Ellers er i grunn det meste av det man sier til en tenåring å betrakte som mas, eller i beste fall skikkelig teit! Og Gud forby at man skulle finne på å snakke til venner de måtte ha på besøk! Ingen andre foreldre gjør sånt! Og hvis de gjør det, så sier de i alle fall ikke noe så flaut som for eksempel at det står brus i kjøleskapet eller at de bare må finne seg mat hvis de er sultne. Krav om tilstedeværelse på felles måltider er forresten å anse som den groveste form for frihetsberøvelse, særlig dersom menyen ikke passer - og det gjør den sjelden!
Nå skal det sies at tenåringene også kan være riktig søte og elskverdige - når de trenger penger! På en eller annen bisarr måte gir dette meg et håp for dem. De kan i alle fall fremstå som trivelige hvis det virkelig kniper! Så gjelder det bare for opphavet å holde på forstanden de årene fasen varer, stålsette seg for de verbale haglbygene man får i fleisen å vite og nyte de korte, men akk så gode, stundene i orkanens øye.

Valgkampen er i gang...

Rikspolitikere som mener valget i 2011 bør få forbli et lokalvalg, bør også ta konsekvensen av dette, styre sin PR-kåthet og overlate valgkampen til nettopp lokalpolitikerne! Jeg tror det den dagen jeg ser det...

Surt oppstøt

En kollega spurte om jeg kunne tenkt meg å betale 18 millioner for å få Moland og French utlevert til Norge. Heller vel mer mot at vi betaler den kongolesiske staten 18 millioner for å beholde dem der nede...og om de vil ta hånd om John Fredriksen med det samme, kan jeg godt slenge på noen skattemillioner til. Med hensyn til sistnevnte klarer jeg virkelig ikke å finne klumpen i halsen eller åpningen til tårekanalene. Jeg sier heller som revenka: ”la ham gå, la ham gå…”. Se på fyren! Hans bidrag til landets verdiskapning blir antagelig for lommerusk å regne mot de helseutgiftene vi kan vente oss om han blir. Mannen en tikkende bombe for våre fremtidige helsebudsjett. Han blir syk av å drive forretninger i Norge, sier han. Vel, så få ham ut av landet før hans medisinske tilstand krever legehjelp!!!

Sukk

Jeg føler meg virkelig gammel, når naboens ungdommer kommer hjem for å legge seg mens jeg sitter ute og tar morgenens første røyk.

Tørkestativ

Jeg har fått tørkestativ i hagen! Det har bare gått tre år siden det ble innkjøpt. De siste to somrene har det stått trygt og godt innpakket i plast i kjelleren, mens jeg har benyttet meg av ferierende naboers fasiliteter for å få sommerfrisk tørk på tøyet. Hva er det som har tatt sånn tid? Vel, nå er det slik at ham jeg deler hus og hjem med, er av den oppfatning at når noe skal gjøres, så skal det gjøres ordentlig. Og da skal det først planlegges - lenge! Så skal planene ligge til modning. Tenk så dumt om det hadde blitt satt opp med en gang og han siden hadde kommet på en bedre måte det kunne vært gjort på. Nei, det er tryggest å tenke lenge og grundig gjennom saken. Selv hadde jeg vel begynt å innfinne meg med tanken på et liv uten tørkestativ. Mennesker i blokk lever jo et langt og tilsynelatende godt liv uten. Men helt uten små jevnlige hint har jo ikke tiden gått, for det hadde jo vært veldig kjekt å ha da. Gleden var derfor stor når gubben en dag erklærte at nå skulle tørkestativet opp. Etter å ha sagt mitt om plassering inntok jeg tilskuerplassen. Det skal han ha , min kjære, ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. For å sikre solid fundamentering var han godt på vei mot jordens indre. Krateret ble etterhvert fylt med stein og sement og røret som stativet skulle trees ned i ble vatret av etter alle kunstens regler. Jeg tok meg i å nynne på "Gartnerløkka" av Rudolf Nilsen - "...og denne enden var det som solen skinte på". Etter vatring, semmentering og oppstøtting fikk hele herligheten stå å tørke. Vår herre spilte på lag, og etter noen dager kunne entrepenøren hente frem selve stativet og sette det på plass. Min første tanke fra tilskuerplass var "heller det ikke litt mot høyre...?". Jeg sa ikke noe høyt. Tenkte at det kanskje bare så slik ut fra min vinkel. Jeg tok meg en runde og betraktet herligheten fra alle tenkelige kanter. Men uasett hvilken vinkel jeg betraktet det fra, konklusjonen ble den samme: Det står skeivt! Synes nesten synd på gubben. Tross en grundighet som ville fått en hver tysker til å bli grønn av misunnelse, står det der som vår egen lille avlegger av "det skjeve tårn i Pisa". Men det står! Og det kommer til å stå - lenge! Og fruen kan se frem til mange sommerfriske klestørker :-)

Visjoner

Alle skal ha visjoner i våre dager. Det kan virke som den minste lille syklubb ikke tror de vil overleve uten en god visjon. Talløse arbeidstimer legges ned i å formulere mer og mindre meningsløse setninger, som til syvende og sist er så rundt formulert at de ikke kan brukes til noe som helst. En visjon skal formulere en slags overordnet målsetting, som befinner seg så langt unna virkeligheten at selv de mest engasjerte skal få noe å strekke seg mot. Hva er egentlig poenget? Hva var galt med gode, gammedagse og konkete målsettinger? Om man skulle være så heldig å greie og gjennomføre dem alle, ja, så er det jo bare å lage nye da! Mens man samtidig kan kjenne på tilfredstillelsen av å faktisk ha nådd noen mål. Jeg er ikke noen stor fotballtilhenger, men jeg kan vanskelig se for meg at det ville gitt sporten et løft om man bestemte seg for å gå over til å bruke landhockeymål, ut fra ideen om at spillerne måtte ha noe å strekke seg etter. Blir vi virkelig dyktigere av å ha urealistiske og utopiske visjoner hengende over hodet på oss? Eller hva med det fantastiske begrepet nullvisjon? "Vi har en nullvisjon om mobbing"...Hallo!? Enten har man en visjon eller så har man det ikke! Med hensyn til mobbing blir det hele enda mer absurd. Er det et området man virkelig burde sette seg kokrete og gjennomførbare mål, så er det vel her. I stedet for å lulle folk inn i en slags ide om at bare man har en god nok visjon så vil vi få slutt på all mobbing.
Jeg kunne brukt timer på å lage meg en fantastisk visjon om et renere og ryddigere hjem. Eller jeg kan ta meg selv i nakken, brette opp armene, få hodet opp fra dataskjermen og faktisk begynne og gjøre noe fornuftig.

...kanskje jeg skulle lage en visjon likevel?
.

Vegghengte toalett

Beveger meg kanskje farlig nær den intime sfære nå, men jeg har noen ord å si om vegghengte toaletter. Hvem var det som fant ut at det var slik en god idé å henge denne fasiliteten opp på veggen?! La gå at det sikkert er lett å holde rent under og at det ser ganske fancy ut. Men der stopper også min fasinasjon, for når det kommer til brukervennlighet er jeg ikke like imponert. Det er tross alt ikke for syns skyld det henger der. Dette er et sted hvor man ønsker å sette seg godt til rette for å utføre svært nødvendige ærend. Ærend der hjernen bør få lov til å konsentrere seg om det faktiske gjøremål og slippe å sysle med tanker om tyndekraftens lover og veggfesters bæreevne. Heller ikke hjelper det særlig på at svært mange av disse innretningene gir fra seg høylytte stønn i det man med den aller største varsomhet overfører vekt fra beina til bakstussen. Om man ser bort fra den fordelen det selvsagt er å kunne sitte bak låst dør, så kunne man like gjerne utført oppgaven i en grøftekant. For det blir liksom ikke snakk om å sige godt til rette og plukke frem et gammelt ukeblad mens man venter på at naturen skal gå sin gang. Det handler mer om å få ut så mye som mulig, så fort som mulig, før krampa setter seg i leggene og man frykter å ikke komme seg opp igjen. Toaletter skal ha solid bakkekontakt!!! Noe annet er bare fjollete vas. Skal vedde på at den luringen som først fikk ideen om veggehengte innretninger, i dag lever fett på aksjer i diverse legemiddelfirma som selger lakserende midler. Selv sitter han nok trygt plantet på et godt gammeldags toalett, med et bredt smil om munnen og sjekker børssidene i avisen...

Temperament

Det er ikke så ofte jeg blir sint lenger. Årene har ikke bare gjort meg rundere rundt livet, men også i kantene. Heldigvis, får jeg vel si, for jeg merker at når jeg nå først blir sint, så blir jeg skikkelig sint også! Rett og slett rasende! Det tar timer, om ikke dager å få hjerterytmen tilbake til normalen. Og hele denne tiden er det en konstant utfordring å ikke la raseriet gå ut over et eller annet stakkars uskyldig offer, som ikke har gjort annet galt enn å tilfeldigvis befinne seg i min nærhet. Gå deg en tur, sa en venninne, det pleier å hjelpe. Jeg har ikke lyst til å gå tur!!! Jeg kan ikke forestille meg at det er løsningen. Ville sikkert bare irritert meg over de forbaskede fuglene som synger - noen av dem ikke særlig rent en gang. Joggere som løper midt på stien som om de eide den. Jeg mener, har de energi til å være ute og jogge, må de da for søren klare å springe utenom meg også. Så mye rundere har jeg ikke blitt! Eller tullete hundeeiere som ikke gidder å plukke opp Fidos etterlatenskaper. Jeg kunne komme til å ta tak i møkka med bare nevene og kaste den etter dem. Nei takk, jeg tror ikke tur er løsningen. Tid - det er det som er det operative ordet her. Jeg trenger tid! Jeg må rett og slett bare få lov til å være sint til det hele sakte, men sikkert har løst seg opp innvendig. Til fuglesangen igjen lyder vakker...Bare gi meg litt tid!