Tørkestativ

Jeg har fått tørkestativ i hagen! Det har bare gått tre år siden det ble innkjøpt. De siste to somrene har det stått trygt og godt innpakket i plast i kjelleren, mens jeg har benyttet meg av ferierende naboers fasiliteter for å få sommerfrisk tørk på tøyet. Hva er det som har tatt sånn tid? Vel, nå er det slik at ham jeg deler hus og hjem med, er av den oppfatning at når noe skal gjøres, så skal det gjøres ordentlig. Og da skal det først planlegges - lenge! Så skal planene ligge til modning. Tenk så dumt om det hadde blitt satt opp med en gang og han siden hadde kommet på en bedre måte det kunne vært gjort på. Nei, det er tryggest å tenke lenge og grundig gjennom saken. Selv hadde jeg vel begynt å innfinne meg med tanken på et liv uten tørkestativ. Mennesker i blokk lever jo et langt og tilsynelatende godt liv uten. Men helt uten små jevnlige hint har jo ikke tiden gått, for det hadde jo vært veldig kjekt å ha da. Gleden var derfor stor når gubben en dag erklærte at nå skulle tørkestativet opp. Etter å ha sagt mitt om plassering inntok jeg tilskuerplassen. Det skal han ha , min kjære, ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. For å sikre solid fundamentering var han godt på vei mot jordens indre. Krateret ble etterhvert fylt med stein og sement og røret som stativet skulle trees ned i ble vatret av etter alle kunstens regler. Jeg tok meg i å nynne på "Gartnerløkka" av Rudolf Nilsen - "...og denne enden var det som solen skinte på". Etter vatring, semmentering og oppstøtting fikk hele herligheten stå å tørke. Vår herre spilte på lag, og etter noen dager kunne entrepenøren hente frem selve stativet og sette det på plass. Min første tanke fra tilskuerplass var "heller det ikke litt mot høyre...?". Jeg sa ikke noe høyt. Tenkte at det kanskje bare så slik ut fra min vinkel. Jeg tok meg en runde og betraktet herligheten fra alle tenkelige kanter. Men uasett hvilken vinkel jeg betraktet det fra, konklusjonen ble den samme: Det står skeivt! Synes nesten synd på gubben. Tross en grundighet som ville fått en hver tysker til å bli grønn av misunnelse, står det der som vår egen lille avlegger av "det skjeve tårn i Pisa". Men det står! Og det kommer til å stå - lenge! Og fruen kan se frem til mange sommerfriske klestørker :-)