Jeg mistenker at "han der oppe" begynner å bli litt dement... Det er den eneste gode forklaring jeg kan finne på det rare været vi har hatt det siste året. 24. oktober sist høst - 30 centimeter nysnø - full vinter! Roser og høstblomster strakk hodene sine forskrekket opp av det hvite infernoet. Så fikk vi høst - regn, regn og atter regn. Etter å ha fastslått at vi ikke lot oss drukne, skrudde han av varmen - all varmen! Etter hvert kom han visst på at kulde gjerne skal ledsages av snø, så da tok han igjen for alt han hadde glemt å gi oss av sorten tidligere på vinteren. Det snødde og det snødde og det snødde... Om det var desperate bønner fra jorden som omsider fikk ham til å stoppe vet ikke jeg, men det tok nå omsider slutt en gang ut i april. Nå blir det vår, tenkte vi optimistisk. Å nei da! Da ble det sommer! Skikkelig sommer. Ulempen var selvsagt at alle badevann man vanligvis søker til når gradestokken kryper såpass høyt opp, fortsatt var dekket av is - tjukk is! Det var nok omtrent på dette tidspunktet jeg fikk mine første mistanker om at ikke alt står helt bra til med "han der oppe". En bommert og to kan lett bortforklares, men nå begynte jeg å ane urå og det med god grunn! For hva kom etter sommeren? Jo høst - vi regnet og blåste nesten bort. Helt greit rent sånn bort sett i fra at vi befant oss i mai måned og ikke i oktober. Nyutsprungne museører på bjørkene må ha lurt på om de hadde forsovet seg og gått glipp av sommeren. Sommeren ja, vi ventet og vi ventet. Rett nok slengte han til oss en solskinnsdag i ny og ne, men han glemte å skru på varmen, så det var ikke mer enn det måtte være... Mest av alt var det vått, vått og atter vått! Uteplantene svømte rundt i pottene sine, katten rak rastløs ut og inn hele dagene i påvente av sol eller i det minste oppholdsvær. Sommeren kom i grunn aldri. Og overgangen til høsten merket vi i grunn aldri. Det bare fortsatte og regne og blåse og regne og blåse...og jeg begynte etterhvert å tenke at det nok likevel stod bra til med "han der oppe", at han kanskje bare hadde vært litt småstresset forrige år og at at alt i grunn var i sin skjønneste orden... Da, akkurat da, når nesten all tvil var borte, når jeg i grunn var overbevist om at forrige års surr og rot bare hadde vært en forbigående forvirring - da kom sommeren! 29. september -1 oktober, med tropenetter, med varmerekorder som sto for fall, med høstgule blader som ramme til solen - da kom sommeren! Nei, det står nok alt annet enn bra til med "han der oppe"...
