Hvor ble det av BH-bålene?

Jeg innrømmer det med en gang. Det er ganske mye fra 70-tallet jeg har aldri har savnet! Platåsko for eksempel. Jeg kan med hånden på hjertet si at det aldri stod på ønskelista mi! Når man i utgangspunktet raget en drøy halvmeter over hodene på alle de kjekkeste guttene, såg jeg virkelig ingen grunn til å legge ytterligere centimeter til høyden min. Med en (den gang), kroppsbygning som en forvokst slyngplante ville jeg sannsynligvis også ha knukket på midten i første høststorm, om jeg hadde lagt til flere høydecentimeter. 

Slengbukser er en annen 70-tallsgreie jeg fortsatt har et anstrengt forhold til til. Det forhindret dog dessverre ikke, at jeg på 70-tallet var den, ikke helt lykkelige innehaver av noen par av sorten. Stjernekjøp, som den lokale klesbutikken den gang het, solgte nemlig dongeribukser med solid sleng, for en svært rimelig penge. Og min mor, som forøvrig fortsatt ikke kan snu ryggen til et "godt kjøp", syntes dette var så rimelig at hun like godt kjøpte to! I tillegg til slengen var buksene selvsagt minst ti centimeter for lang, sannsynligvis fordi de skulle brukes til platåsko. Men etter som jeg jo ikke hadde platåsko (der la jeg faktisk ned veto!), var altså buksene mildt sagt i lengste laget. For min mor var dette bare en ekstra gevinst, for da kunne hun finne frem symaskinen og legge dem opp. Og når slyngplanten hadde strukket seg noen centimeter til, var det frem med brodersaksa og legge fallen ned igjen. At nederste del av buksebeinet da var tydelig mørkere i blåfargen enn resten av buksa, og at bretten, tross utallige vask og stryking, aldri helt lot seg fjerne, ble av min mor, ansett som en uvesentlig detalj. 

En annen sak fra 70-tallet som jeg heller ikke var særlig begeistret for, var alle mønstrene på klærne. Digre blomster, store ruter og alle mulige mer eller mindre psykedeliske mønstre. Når man i utgangspunktet ser ut som en slyngplante, tones ikke akkurat inntrykket ned, hvis øverste halvdel minner om en forvokst solsikke.

Alle de tre overnevnte hatobjektene mine fra 70-tallet har med jevne mellomrom poppet opp igjen som motetrender. I voksen alder har jeg med letthet greit å styre unna samtlige! Eneste unntaket må være kjolen jeg hadde i barnedåpen til ene avkommet. Jeg gir ammetåka skylda for den! 

Det er dog en trend fra 70-tallet som vi dessverre aldri har sett snurten av igjen: BH-bålene! Hvor ble det av disse og den påfølgende motetrenden med å gå uten BH?  Hvem i alle dager var det som sørget for at BH-ene kom på igjen? Ham skulle jeg gjerne hatt et alvorsord med! For jeg regner med at det må ha vært en mann. Det kan umulig ha vært kvinnene selv! At kvinner plutselig tenkte, nei, dette BH-løse livet er så alt for komfortabelt - la oss få stroppet puppene inn igjen! Det nekter jeg å tro! For jeg tror ikke jeg kjenner en eneste medsøster som ikke synes det er befriende å slippe og ha den på. 

Så kjære 70-tall - platåsko, slengbukser og store mønstre kan du bare beholde! Men vær så snill - send oss BH-bålene!!! 

Som tenkt, så gjort...

En og annen gang sjelden gang opplever jeg situasjonen «som tenkt, så gjort». Vanligvis er det dessverre et hav av tid og prokrastinering fra tanke til handling her i heimen. Kreative tanker pleier å forbli nettopp det, kreative tanker. Særlig dersom den praktiske gjennomføring henger på flere enn meg selv – les gubben. Det er liksom ikke så ofte vi er i det kreative hjørnet på samme tid, og i alle fall ikke i det samme kreative hjørnet på samme tid. Men det var vi altså i går. Mulig at gubbens absolutte tilstedeværelse i samme hjørne som meg, denne gangen, kan ha hatt noe å gjøre med at jeg sterkt hadde hintet om at et svært lite tilgjengelig område av hagen trengte en runde med ryddesaksa… men det er jo selvsagt bare spekulasjon…

I alle fall – gubben hadde endelig fått fatt i noen whiskyglass han har siklet etter en stund, hvilket medførte at det måtte ryddes plass i skapet til disse. Mors gamle dooleysglass, som for øvrig er totalt ubrukelig til sitt egentlig formål, ble ofret på whiskyens alter. Tanken var først å levere dem ned til bygdas «bruktbu», slik at de kunne tjene noen kroner på at noen andre erfarte at glassene ser betydelig mye kulere ut enn de er praktiske. Et eller annet sted i ryddeprosessen fikk imidlertid fruen en kobling i hodet mellom de nevnte glassene og restene av hønsenetting som lå i uthuset. Og en tanke om at jeg kanskje med dette kunne få oppfylt mitt ønske om noen flere hagelykter. Det kunne nok lett ha stoppet med denne koblingen, om det ikke var for den før nevnte hageryddingen, tror jeg, men det er som sagt bare spekulasjon…

Uansett – gubben rustet seg til tennene med tenger og avbitere, og gikk løs på prosjektet med en iver og en entusiasme som mangler sidestykke i nyere historie. Jeg stod fjellstøtt ved hans side som konsulent og kontrollør, og sørget for underveisdokumentasjon av prosjektet.

Mulig eventuelle våkne naboer stusset litt da to ivrige sjeler stod i tussmørket og skrudde opp skruer i terrassetaket klokken halv-ett om natta, men både gubben og jeg har selvinnsikt nok til å vite at det som ikke fullføres der og da, lett kan bli et evighetsprosjekt – og dessuten var vi begge ganske ivrige på å se det endelige resultatet i funksjon. Så, grundig på overtid i forhold til leggetid, gitt det faktum at vi begge skulle opp igjen klokka seks, stod vi der med en blanding av barnslig iver og kongelig ærbødighet og tente våre lykter klokke ett om natta...

18 veier til å bli 100 år – i følge Det Beste

1.    Krangle med din partner. Jeg ligger nok ganske tynt an her, tror jeg, etter som vi i grunn krangler lite. På den lyse siden, så har jeg imidlertid en del mennesker i min omgangskrets som i så fall kommer til å «henge rundt her» en god stund til…

2.    Les et magasin opp ned. Seriøst? Vel, poenget er visst bare at man hver dag skal bevege seg litt utenfor komfortsonen sin, fordi dette fører til et mildt stress og skader hjernecellene. Ja, du leser rett! Dette skal da visst nok i sin tur føre til at kroppen, under reparasjonen, også vil reparere skader knyttet til aldring. Etter som jeg beveger meg ut av komfortsonen min hver gang jeg må krype ut av dyna, regner jeg med at jeg ligger godt an på dette området.

3.    Gå tidligere til sengs. Sliter litt her, med mindre jeg kan regne middagshvilen inn som å gå tidlig til køys. Når jeg tenker meg om, medfører jo denne at jeg vanligvis beveger meg ut av komfortsonen min hele to ganger i døgnet, så jeg tror den bør telle.

4.    Spis noe rødt. Lett! Og noen ganger ser jeg rødt også, så jeg regner med jeg hanker noen år på denne.

5.    Ta et glass vin per kveld. Vin skal visst nok bidra til å forebygge alzheimers. Nå er jeg i grunn ikke så glad i vin, og om jeg skulle begynne og bli litt småkoko mot slutten av mine hundre år, så kommer jeg uansett til å skylde på gubben, ungene og katta…

6.    Ta opp golfkøllen. Her ligger gubben særdeles godt an. Faktisk så godt an at man ikke kan se bort fra at jeg en dag tar opp golfkølla jeg også - og knekker den!

7.    Begynn å lee på deg. Her bli man forsikret om at selv den minste aktivitet, som å vri på seg, teller. Så da antar jeg at dersom jeg legger hodet på skakke et par ganger om dagen og forsøker å lese en tekst opp ned, så har jeg dekket inn både dette og punkt 2

8.    Finn sunne venner. Her står det å lese at overvektige venner kan være direkte helseskadelige. Det skal faktisk være 171% større sjanse for at man selv blir feit, om man har en bestevenn som er det – ja, endog om denne bestevennen bor hundrevis av mil unna. Min største frykt i skrivende stund er derfor at jeg kommer til å bli venneløs de siste 52 årene av livet mitt, fordi jeg er en helsemessig belastning å være bekjent av.

9.    Stell hagen. Her tar jeg igjen de alle de ekstra årene gubben sniker til seg på golfbanen – smidigheten og musklene de påstår at man skal få av denne aktiviteten, har jeg imidlertid ikke sett noe til. Jeg er omtrent like bøyelig som en lyktestolpe.

10.    Vær seksuelt aktiv. Typisk nok er de helsemessige effektene av dette bare testet ut på menn – og jeg skal være villig til å vedde ganske mye på at «forskerne» også var av hannkjønn. Så i fremtiden kan vi nok vente oss en del konversasjoner av typen: «Vil du ikke ha sex? Hva? Prøver du å ta livet av meg eller?»…

11.    Mandag og vinter – hold sengen. Min absolutte favoritt på lista! Sjansen for å dø på en mandag er visst nok 18% større enn faren for å vandre på en søndag. Og det er hele 25% større fare for å dø om vinteren enn om sommeren. Vel, alle som overlevde vinteren her i landet dette året, skjønner hvorfor. Men etter dette rådet, ser jeg betydelig mye lysere på vinteren som kommer. Fra nå av blir det firedagersuke i vintersesongen. Regner med fastlegen gir meg sykemelding uten å bråke – det står tross alt om livet mitt!

12.    Bruk mindre salt. Denne ordner seg ganske greit for tiden. Jeg bruker mesteparten av saltbeholdningen min på å drepe brunsnegler, noe som vel dessuten i tillegg kvalifiserer både som hagearbeid og som å lee på seg.

13.    Start med yoga. Vurderer faktisk dette, selv om mine bevegelser den første halvtimen hver morgen muligens allerede er så pass langsomme at de kan godkjennes her.

14.    Slå av en prat. Hallo – jeg er jente. Den går av seg selv!

15.    Sov i hver deres seng. Dette punktet er kanskje litt lite kompatibelt med punkt 10, etter mitt syn, selv om noen nok da vil hevde at jeg er alt for puritansk i min oppfatning. Her mistenker jeg dog at «forskeren» er en sliten, middelaldrende kvinne, hvis ektefelle låter som et tunglastet diesellokomotiv, hele natta gjennom.

16.    Drikk en kopp te pr. dag. Den er grei, den har jeg nesten inne.

17.    Pust med sugerør. Vel, etter mange år med Prince som min bestevenn (han er forresten ganske slank!), så er det vel omtrent ikke mer enn et sugerørs åpning igjen ned i lungene mine, så den skulle være dekket inn.

18.    Fortsett å le. Mennesker som har et humoristisk syn på verden har hele 35% lavere risiko for å stryke med. Uttrykket at man holder på å le seg i hjel er med andre ord bare vas. Men Det Beste har i alle fall gitt meg et par år ekstra på rette siden av torva, med denne lista.

Om jeg faktisk ønsker å bli hundre år er en helt annen sak…

Bare sette på en vaskemaskin

Noen ganger hører jeg folk som sier at de skal «bare» sette på en vaskemaskin. Bare??? Det er ikke noe «bare» med å sette på en vaskemaskin. Det er en stor jobb!

For det første må jeg bevege meg opp en hel etasje fra der jeg vanligvis oppholder meg i våken tilstand. I tillegg fordrer det at jeg må ta ut den klesvasken jeg mirakuløst nok klarte å sette på for et par dager siden. Hvis den har ligget mer enn to dager er det enkelt, for da er det bare å slenge inni nytt pulver og skyllemiddel og trykke start, men det blir jo lite rene og tørre klær i sirkulasjon av å gjenta den prosedyren hele veien.  Og i mellomtiden stiger jo nivået av skittentøy ubønnhørlig.

Men altså, om det da for en gangs skyld ikke har gått mer enn et par dager siden vaskemaskinen ble kjørt, så er det likevel ikke noe «bare» ved å få på en ny. Først må det som ligger der sorteres. Tåler det tørketrommel eller må henges opp. Henge opp klær er det kjedeligste jeg vet! På den annen side, dersom det kan gå i tørketrommelen, så må jo denne først tømmes også. For der ligger jo da de klærne jeg klarte å få ekspedert videre sist jeg hadde ånden over meg. Og de går ikke på plass i klesskapene av seg selv om de er aldri så rene og tørre og klare for det. Jeg legger dem forresten ikke på plass i klesskapene jeg heller. Jeg har fire korger som står strategisk plassert over vaskemaskinen og tørktrommelen – en til hvert hjemmeboende familiemedlen. Og så må de versågod ta jobben med å få dem på plass i skapet sitt selv. Men klærne må jo fortsatt sorteres da, de kryper ikke opp i sine respektive korger av seg selv -  endog om de er plassert så nær tørkereommelen som det er fysisk mulig å få dem. I tillegg må lofillter og vanntank tømmes før tørketrommelen kan startes. Og for å tømme vanntanken må jeg faktisk bevege meg i overkant av fire meter inn til vasken  på badet ved siden av. Og det er minst fire meter tilbake også! Og så var det de klærne som må henges opp da. I tillegg til at det er gørr kjedelig, så er både tørkestativ og kleshengere  vanligvis allerede fulle av rene og tørre klær. Så da må dette plukkes ned og sorteres også  før jeg kan få plass til nytt vått tøy. Puh! Jeg er allerede svett, bare av å fortelle om jobben!

Men da - når så omsider alt dette er gjort og vaskemaskinen står der tom og klar for mottak av skittentøy, så vil jeg bare ha sagt at det fortsatt ikke er snakk om noe «bare»! Da begynner nemlig sorteringsjobb nummer tre. Selv om jeg har sørget for opptil flere ulike skittenstøyskorger, i ymse farger, til ulike typer vask, så kan jeg slett ikke stole på at tøyet som befinner seg i hver korg faktisk ligger der det hører hjemme. Som regel ligger det nemlig  i den korgen mann og barn tilfeldigvis traff da de sto på badet og kastet det inn på vaskerommet.  Og alle vet at det skal ikke mer enn en rød truse eller sokk på feil sted til før far og sønn har en fin samling lysrosa t-skjorter. Det er også en god ide å få plukket ut mobiltelefoner, mynter, plektre  og ikke minst tørkepapir av alle bukselommer før man starter vaskeprosessen, har jeg erfart. Og først da – når denne jobben er gjort, kan man omsider slenge inni pulver og skyllemiddel og trykke start. Puh!

Så kom ikke å fortell meg at det er «bare» å sette på en vaskemaskin!

Dagbok

Min mor har i mange år ført dagbok. En sånn femårsgreie der hun skriver korte snutter om små og store høydepunkt i tilværelsen. Mitt og mine søskens liv er også ganske grundig dokumentert i hennes nedtegnelser. Jeg har egentlig vært litt småmisunnelig på min mor for at hun har klart å holde dette prosjektet i gang over så mange år. Jeg gikk til og med så langt at jeg ønsket meg, og fikk, mitt eget eksemplar til jul et år. Jeg tror jeg klarte å skrive meg såvidt inn i det nye året, men så var det stopp. I motsetning til min mor, har jeg derfor ikke kunnet avslutte en hver diskusjon om tidligere års hendelser med å fremlegge fasiten – trodde jeg. Men her om dagen fikk jeg en åpenbaring...

Dusjkabinettet vårt hadde begynt å skrante litt, og for å få nye deler, trengte vi å finne ut hvilket merke vi hadde kjøpt. Helt til for få uker siden lå faktisk klistremerkene til kabinettet  i en av skuffene på baderomsseksjonen.  I et brått og uforutsett anfall av virketrang fikk imidlertid disse en sårt tiltrengt opprydning og de gamle klistremerkene, som gubben aldri fikk satt på – dels fordi han ikke fikk somlet seg til det, og dels fordi at vi etter som tiden gikk, fant ut at dusjen virket helt fint uten – gikk samme veien som tomme ob-pakker, tannløse kammer og hybelkaniner som kunne skremt vannet av katta. Så da var det bare å begynne på ringpermene med gamle regninger og kvitteringer. Og der har fruen orden i sysakene sine, for å si det sånn.  Hvis bare resten av heimen hadde vært like velorganisert som regningspermene mine...  Men altså, regningene er sirlig sortert  etter årstall og merket med betalingsdato, så det eneste vi i grunn trengte å vite, var hvilket årstall vi hadde hadde den store baderomsoppussingen. Jeg håpte det var etter 2001, for ellers måtte jeg på loftet etter gamle regningspermer. Magefølelsen min, som jeg forøvrig heretter ikke gir fem flate øre for, sa meg at dette mirakelet fant sted i 2002. Gubben på sin side holdt en knapp på årstall et adskillig nyere dato. Jeg mistenker dog at det henger sammen med det faktum at prosjekt-baderom  enda ikke er hundre prosent ferdigstillt. Lyslisten som skal henge over speilet befinner seg nemlig fortsatt i esken sin.

I alle fall hadde det seg da slik at vi ble sittende å bla oss bakover i gamle regningspermer. Plutselig hører jeg det humrer fra sofakroken og gubben kan meddele at han har funnet ut hvilket år vi hadde vår første sommerferie til Danmark. Dette er noe som har vært gjenstand for stor diskusjon i heimen. Var fjorårets tur den niende eller den tiende i rekka? De første turene fant sted før vi fikk digitalkamera, og tross forsøk på å sette opp tur for tur, så har vi aldri helt klart å konkludere – før nå. Vår første Danmarkstur gikk nemlig via Sverige, etter som mor hadde funnet ut at man kunne kjøre mye bil før man kom opp i de summene som båten kostet. Og dessuten var det jo ikke såååå langt å kjøre rundt. Forøvrig en stykk bommert – det ble med denne ene gangen. Uansett – gubben hadde funnet regningen fra overnattingingen vi hadde på campingplassen utenfor Gøteborg, da vi innså at det nok var litt mer enn en dagstur å kjøre Oslo- København med tre små unger og mors utallige behov for tissepauser (les røykepauser). Med ett satt vi med dokumetasjonen i hånda. Fjorårets tur var den tidende i rekka. Så vet vi det!

Etter hvert dukket det opp stadig flere slike små åpenbaringer og minner. Og det var da det slo meg – jeg har jo ført en slags dagbok jeg også! Rett nok kan jeg ikke si med sikkerhet hva slags vær vi hadde hver enkelt dag, men regningen fra snekkeren kan i alle fall fortelle at høsten 2002 hadde vi en periode med ekstremt mye nedbør og vind. Noe som resulterte i nytt tak på deler av huset. Jeg fant ut når tid optikeren hadde fått det for seg at junior trengte lesebriller. Jeg fant ut når tid gubben sist pyntet litt på bilen i nærkontakt med en lyktestolpe. Sykehusopphold, innkjøp av ski til fruen (de ligger fortsatt høyt i pris om man deler på antall brukte dager), alle reiser og overnattinger - ja, i bunn og grunn så ligger rett og slett hele livshistorien vår der mellom permene – rett nok bare tilbake til 1998 da, men dog. Og badet ble pusset opp sommeren 2004!

Så neste gang det blir diskusjon om en hendelse, skal jeg finne frem dagbøkene mine. Og om det noen gang (måtte gud forby!) skulle begynne å brenne i heimen, så ligger bunaden min nå tynt an, for nest etter folk og dyr er det i så fall regningspermene mine jeg kommer til å prøve og redde!

Javel, ja

Nå skal alle røykpakker blir hvite for å fjerne identiteten blant røkerne.

Kan ikke si at jeg er nevneverdig bekymret for min fremtidige "identitet" som røyker - visste i grunn ikke at jeg hadde en egen røykeidentitet jeg. Og derfor visste jeg selvsagt heller ikke at den satt i innpakningen på sigarettene. Så egentlig har jeg ikke noen sterke innvendinger til dette såkalte tiltaket. Mistenker dog at de som har kommet på denne ideen må ha fått hanket til seg en anselig sum med forskningskroner som de har brukt til å kjøpe og røyke adskillig sterkere saker enn vanlige sigaretter... Men når det er sagt – identiteten min kan de gjerne få, bare jeg får beholde det som er inni pakka!

Fremtidige turer i taxfreeshoppen kan imidlertid bli interessante når et helt charterfølge skal lese seg gjennom hele rekka av sigarettmerker og ikke lenger kan gå etter farger og bilder...

Note to self: Husk å pakke lesebriller i håndbagasjen!

Blogger og twist

Det hender jeg blir sittende å lese blogger. Særlig hender det jeg at blir sittende å lese blogger når pcen er full av innleveringer som skulle vært rettet eller kommende uke er full av timer som helst skulle hatt en plan. Blogger er litt som en pose twist har jeg funnet ut. Jeg skal bare lese en eller ta en liten bit, men før jeg vet ordet av det så har jeg lest meg gjennom et helt bloggarkiv eller satt til livs en hel pose…

Et annet fellestrekk mellom blogger og twist, er at jeg i utgangspunktet har helt klare preferanser på hva jeg liker. I utgangspunktet vel og merke! For likesom nød lærer naken kvinne å spinne og får fanden til å spise fluer, så har det seg nemlig slik at selv om jeg i for eksempel i utgangspunktet skygger unna alle såkalte mammablogger, så hender det – særlig hvis arbeidslista mi er riktig lang – at jeg også detter innom disse. Litt som med aprikossjokoladen i twistposen, som på tross av det aller meste, på et eller annen tidspunkt likevel alltid havner på feil side av bukselinningen. Så sitter jeg der da, og leser om lille Lukas som i løpet av natten har fått sin første tann. Hendelsen er ført i pennen av supermamma, som selvsagt tar seg tid til å oppdatere bloggen sin selv om gullet har holdt henne våken det meste av natta. Hun har selvsagt også tatt bilder av den lille hvite prikken – som for alt jeg vet like godt kan være en klump størknet morsmelk - og heksa har selvsagt også funnet tid til egenpleie og sitter der fresh, nydusjet og nysparklet etter en natt med maks fem minutter sammenhengende søvn… Ja, jeg kaller henne heks! For det må være en eller annen form for magi med i dette. Jeg blar meg fånyttes gjennom hele bloggarkivet hennes, på leting etter glimt av de bildene jeg selv får på netthinna når jeg tenker tilbake på min tid som småbarnsmor. Ikke et eneste bilde av en stue som ser ut som en blanding av en bombet leketøysbutikk, restaurant, klesbutikk og søppelfylling på en gang, slik stua vår ser ut på alle bildene fra vår småbarnstid – og de var tatt ETTER at vi hadde ryddet! Heller ikke finner jeg en eneste kommentar av typen “Hvis ikke den forbannede ungen snart slutter å skrike, så selger jeg ham til forskning!” Nei da, alt er like lekkert pakket inn som den jævla aprikossjokoladen!

Interiørblogger er også noe jeg vanligvis styrer utenom. Kanskje mest fordi jeg alltid blir så irritert på meg selv av å lese disse. For tror du ikke Cirkeline, eller hva fanden hun nå kaller seg, har laget det lekreste interiør av det gamle skrotet som jeg omsider ut på våren klarte å få ekspedert fra kjelleren til søppeldynga! Lite visste jeg at jeg faktisk satt der på små og store skatter. Ta europallen som har lagt bak huset vårt og råtnet i fire år. Hvorfor fortalte ingen meg, at jeg med den var halvveis til et lekkert og rustikk hagebord? Argh! Nei, dypdykk i slike blogger har omtrent samme virkning på meg som et dypdykk i twistposen. Blodtrykket når nye høyder, samtidig som jeg leter febrilsk i hjernen og posen etter skjulte skatter - godbiter – som jeg uten å ane det kan være i besittelse av. Det er forresten noe illusjonistisk over alle interiørbloggene også. Hvor er brødsmulene? Hvor pokker gjør de av de møkkete støvlene og det våte regntøyet? Og si meg, får de aldri aviser eller post disse menneskene? Det ser ikke slik ut. Det ligger til nød et strategisk plassert interiørmagasin på en bordkant. Og ungene deres, for jeg formoder at de har barn når de har innredet lekre barnerom, noe annet blir bare for sykt, men hvor er de, ungene altså? Ikke på barnerommet i alle fall, for ikke så mye som en liten lekebil står vilkårlig plassert. Og hva med hunden som ligger pent dandert på et matchende pledd i enden av den lyse sofaen - og ikke et jævla hundehår på resten sofaen! Skal dessuten vedde på at bikkja er nøye utvalg for å passe inn med resten av interiøret. “Du vil ha irsk setter, sier du? Kommer ikke på tale! Det skal ikke noen brunfarga bikkje inn i mi stue!”
Vi har ikke hund. Men vi har katt, og interiørmessig sett, var vi særdeles heldige med den siste pelsdotten som kom i hus. Den er nemlig spraglete og matcher i grunn like godt både våre brunbeisede syttitallsmøbler, furumøblene fra Ikea og spisestuen i eik med lekre brune, beige og grønne striper på stolene. Litt flaks skal man ha! Interiørbloggene er litt som twistpakkens golden toffee – vanskelig å motstå og samtidig usannsynlig irriterende der den setter seg godt fast mellom øvre og nedre jekselrekke ved første tygg og sørger for at man ikke blir i stand til å åpne kjeften igjen på noen timer.

Nei, egentlig så burde jeg nok kanskje holdt meg unna både blogger og twist. Men samtidig så er det jo noen skikkelige godbiter å finne også da – både i den store bloggverdenen og i twistposen – og jeg er svak for godbiter…