Frisørtime

Jeg er ikke en av dem som holder liv i bygdas frisører. Ikke det at jeg har frisørskrekk eller noe sånt, men jeg er en sånn person som ikke liker å planlegge, og det må man dersom man skal få frisørtime her inne. Derfor er det altså ikke så ofte jeg dropper innom frisørstolen. I dag var jeg imidlertid der. Timen ble bestilt i januar, og bare flyttet på to ganger. Langtidsplanlegging er som sagt ikke noe for meg. Så sitter jeg der i stolen da, og det skal stripes og klippes. Det jeg ikke kan forstå er alle disse menneskene som sier det er så herlig å være hos frisøren. Først får jeg en plasthette trukket over hodet. Langt ned i pannen og over øyenbrynene. Ja, nå føler jeg meg virkelig fin… Så begynner frisøren å hekle med håret mitt. Hun hekler sikkert ikke, men det føles slik, der hun graver med en slags heklenål ned i hodebunnen min, og trekker hårtufser ut gjennom plasthetten. Jeg ser om mulig enda mer lekker ut. Så kommer tiden for å tilsette diverse kjemikalier som jeg helst ikke vil kjenne innholdsdeklarasjonen på. Jeg har i grunn nok med lukta, og sender et medlidende blikk til den stakkars frisøren som må holde på med dette hver dag. Jeg prøver meg på et smil, men et blikk i speilet, får meg fort til å slutte med det. Når øvre del av ansiktet er låst fast i plast, er det ikke lurt å smile. Jeg ser ut som monsterutgaven av IT. Det er da jeg begynner å tenke. Hvem er det som synes at dette er såååå hæææærlig?! Det neste som skjer er at damen legger en ny plasthette oppå det hele. Flott, nå ser jeg ut som en mislykket marengs, pakket inn i plastfolie. Under en hver annen omstendighet hvor jeg så slik ut, ville jeg låst døren, fjernet alle speil og skrudd av lyset. I stedet sitter jeg innenfor panoramavinduer mot gaten og kan vinke til tilfeldig forbipasserende. Hvorfor er det ikke persienner foran vinduene? Jeg kan da umulig være god reklame for bedriften der jeg sitter, og damen i stolen ved siden av meg ser sannelig ikke særlig mye bedre ut. Heksebrygget har omsider fått virket den tiden det skal, og det er tid for hårvask. Den som har konstruert frisørvaskene kunne med fordel arbeidet videre med en ny og forbedret utgave. Porselenet er iskaldt i nakken, og for å greie å plassere hodet ned i den tiltenkte gropen, må jeg sige så langt ned i stolen at jeg har en følelse av å ligge utover hele gulvet. Og der, i den stillingen, forlater frisøren meg i ti minutter for at hårkuren skal få virke. Jeg bruker tiden til å takke min skaper for at denne stolen i det minste ikke er synlig fra gaten, og til å be om at jeg må greie å komme meg opp igjen når det hele er overstått. Så er det tid for saksa og de vanskelige valgene. Hvor mye skal det klippes, skal jeg ha det oppklipt, rundet i kantene, hvor har jeg skillen og hva med panneluggen? Jeg legger beslutningene i frisørens hender og håper hun ikke er i det alt for kreative hjørnet. Håret klippes og styles og tørkes etter alle kunstens regler, og omsider erklæres jeg for ferdig. Fornøyd? Det ser veldig bra ut, sier jeg, mens jeg tenker i mitt stille sinn at i hvert fall vil det bli det når jeg bare får kommet meg hjem og vasket og gredd det tilbake slik jeg pleier å ha det. Om jeg vil avtale en ny time med det samme? Nei takk, jeg er som sagt ikke noe på langtidsplanlegging. Dessuten kommer jeg til å trenge minst et år på å bygge opp igjen selvbildet og verdigheten min!

"Jeg tenker, altså er jeg"

"Jeg tenker, altså er jeg" sa Descartes. Betyr det at når jeg snakker eller handler uten å tenke først (ikke et ukjendt fenomen for min del), så kan jeg si etterpå at det var ikke meg, for jeg tenkte ikke...

Navnevalg

Om noen skulle ramle innom denne bloggen, lurer de gjerne på hvorfor den har fått det navnet den har fått. Loland var en fantasifigur jeg visstnok skal ha hatt som liten. Det syntes jeg passet godt sammen med det området jeg nå har beveget meg inn på. For meg er det hele en smule virkelighetsfjernt, og jeg kommer antageligvis til å være den eneste som leser hva jeg selv har skrevet. Kanskje like greit - for da kan den tjene en hensikt som mental søppelbøtte, samtidig som jeg kan svare bekreftende om noen skulle finne på å spørre meg om jeg har en blogg. Ja, selvsagt har jeg det - vi lever da i 2009!