Bare sette på en vaskemaskin

Noen ganger hører jeg folk som sier at de skal «bare» sette på en vaskemaskin. Bare??? Det er ikke noe «bare» med å sette på en vaskemaskin. Det er en stor jobb!

For det første må jeg bevege meg opp en hel etasje fra der jeg vanligvis oppholder meg i våken tilstand. I tillegg fordrer det at jeg må ta ut den klesvasken jeg mirakuløst nok klarte å sette på for et par dager siden. Hvis den har ligget mer enn to dager er det enkelt, for da er det bare å slenge inni nytt pulver og skyllemiddel og trykke start, men det blir jo lite rene og tørre klær i sirkulasjon av å gjenta den prosedyren hele veien.  Og i mellomtiden stiger jo nivået av skittentøy ubønnhørlig.

Men altså, om det da for en gangs skyld ikke har gått mer enn et par dager siden vaskemaskinen ble kjørt, så er det likevel ikke noe «bare» ved å få på en ny. Først må det som ligger der sorteres. Tåler det tørketrommel eller må henges opp. Henge opp klær er det kjedeligste jeg vet! På den annen side, dersom det kan gå i tørketrommelen, så må jo denne først tømmes også. For der ligger jo da de klærne jeg klarte å få ekspedert videre sist jeg hadde ånden over meg. Og de går ikke på plass i klesskapene av seg selv om de er aldri så rene og tørre og klare for det. Jeg legger dem forresten ikke på plass i klesskapene jeg heller. Jeg har fire korger som står strategisk plassert over vaskemaskinen og tørktrommelen – en til hvert hjemmeboende familiemedlen. Og så må de versågod ta jobben med å få dem på plass i skapet sitt selv. Men klærne må jo fortsatt sorteres da, de kryper ikke opp i sine respektive korger av seg selv -  endog om de er plassert så nær tørkereommelen som det er fysisk mulig å få dem. I tillegg må lofillter og vanntank tømmes før tørketrommelen kan startes. Og for å tømme vanntanken må jeg faktisk bevege meg i overkant av fire meter inn til vasken  på badet ved siden av. Og det er minst fire meter tilbake også! Og så var det de klærne som må henges opp da. I tillegg til at det er gørr kjedelig, så er både tørkestativ og kleshengere  vanligvis allerede fulle av rene og tørre klær. Så da må dette plukkes ned og sorteres også  før jeg kan få plass til nytt vått tøy. Puh! Jeg er allerede svett, bare av å fortelle om jobben!

Men da - når så omsider alt dette er gjort og vaskemaskinen står der tom og klar for mottak av skittentøy, så vil jeg bare ha sagt at det fortsatt ikke er snakk om noe «bare»! Da begynner nemlig sorteringsjobb nummer tre. Selv om jeg har sørget for opptil flere ulike skittenstøyskorger, i ymse farger, til ulike typer vask, så kan jeg slett ikke stole på at tøyet som befinner seg i hver korg faktisk ligger der det hører hjemme. Som regel ligger det nemlig  i den korgen mann og barn tilfeldigvis traff da de sto på badet og kastet det inn på vaskerommet.  Og alle vet at det skal ikke mer enn en rød truse eller sokk på feil sted til før far og sønn har en fin samling lysrosa t-skjorter. Det er også en god ide å få plukket ut mobiltelefoner, mynter, plektre  og ikke minst tørkepapir av alle bukselommer før man starter vaskeprosessen, har jeg erfart. Og først da – når denne jobben er gjort, kan man omsider slenge inni pulver og skyllemiddel og trykke start. Puh!

Så kom ikke å fortell meg at det er «bare» å sette på en vaskemaskin!

Dagbok

Min mor har i mange år ført dagbok. En sånn femårsgreie der hun skriver korte snutter om små og store høydepunkt i tilværelsen. Mitt og mine søskens liv er også ganske grundig dokumentert i hennes nedtegnelser. Jeg har egentlig vært litt småmisunnelig på min mor for at hun har klart å holde dette prosjektet i gang over så mange år. Jeg gikk til og med så langt at jeg ønsket meg, og fikk, mitt eget eksemplar til jul et år. Jeg tror jeg klarte å skrive meg såvidt inn i det nye året, men så var det stopp. I motsetning til min mor, har jeg derfor ikke kunnet avslutte en hver diskusjon om tidligere års hendelser med å fremlegge fasiten – trodde jeg. Men her om dagen fikk jeg en åpenbaring...

Dusjkabinettet vårt hadde begynt å skrante litt, og for å få nye deler, trengte vi å finne ut hvilket merke vi hadde kjøpt. Helt til for få uker siden lå faktisk klistremerkene til kabinettet  i en av skuffene på baderomsseksjonen.  I et brått og uforutsett anfall av virketrang fikk imidlertid disse en sårt tiltrengt opprydning og de gamle klistremerkene, som gubben aldri fikk satt på – dels fordi han ikke fikk somlet seg til det, og dels fordi at vi etter som tiden gikk, fant ut at dusjen virket helt fint uten – gikk samme veien som tomme ob-pakker, tannløse kammer og hybelkaniner som kunne skremt vannet av katta. Så da var det bare å begynne på ringpermene med gamle regninger og kvitteringer. Og der har fruen orden i sysakene sine, for å si det sånn.  Hvis bare resten av heimen hadde vært like velorganisert som regningspermene mine...  Men altså, regningene er sirlig sortert  etter årstall og merket med betalingsdato, så det eneste vi i grunn trengte å vite, var hvilket årstall vi hadde hadde den store baderomsoppussingen. Jeg håpte det var etter 2001, for ellers måtte jeg på loftet etter gamle regningspermer. Magefølelsen min, som jeg forøvrig heretter ikke gir fem flate øre for, sa meg at dette mirakelet fant sted i 2002. Gubben på sin side holdt en knapp på årstall et adskillig nyere dato. Jeg mistenker dog at det henger sammen med det faktum at prosjekt-baderom  enda ikke er hundre prosent ferdigstillt. Lyslisten som skal henge over speilet befinner seg nemlig fortsatt i esken sin.

I alle fall hadde det seg da slik at vi ble sittende å bla oss bakover i gamle regningspermer. Plutselig hører jeg det humrer fra sofakroken og gubben kan meddele at han har funnet ut hvilket år vi hadde vår første sommerferie til Danmark. Dette er noe som har vært gjenstand for stor diskusjon i heimen. Var fjorårets tur den niende eller den tiende i rekka? De første turene fant sted før vi fikk digitalkamera, og tross forsøk på å sette opp tur for tur, så har vi aldri helt klart å konkludere – før nå. Vår første Danmarkstur gikk nemlig via Sverige, etter som mor hadde funnet ut at man kunne kjøre mye bil før man kom opp i de summene som båten kostet. Og dessuten var det jo ikke såååå langt å kjøre rundt. Forøvrig en stykk bommert – det ble med denne ene gangen. Uansett – gubben hadde funnet regningen fra overnattingingen vi hadde på campingplassen utenfor Gøteborg, da vi innså at det nok var litt mer enn en dagstur å kjøre Oslo- København med tre små unger og mors utallige behov for tissepauser (les røykepauser). Med ett satt vi med dokumetasjonen i hånda. Fjorårets tur var den tidende i rekka. Så vet vi det!

Etter hvert dukket det opp stadig flere slike små åpenbaringer og minner. Og det var da det slo meg – jeg har jo ført en slags dagbok jeg også! Rett nok kan jeg ikke si med sikkerhet hva slags vær vi hadde hver enkelt dag, men regningen fra snekkeren kan i alle fall fortelle at høsten 2002 hadde vi en periode med ekstremt mye nedbør og vind. Noe som resulterte i nytt tak på deler av huset. Jeg fant ut når tid optikeren hadde fått det for seg at junior trengte lesebriller. Jeg fant ut når tid gubben sist pyntet litt på bilen i nærkontakt med en lyktestolpe. Sykehusopphold, innkjøp av ski til fruen (de ligger fortsatt høyt i pris om man deler på antall brukte dager), alle reiser og overnattinger - ja, i bunn og grunn så ligger rett og slett hele livshistorien vår der mellom permene – rett nok bare tilbake til 1998 da, men dog. Og badet ble pusset opp sommeren 2004!

Så neste gang det blir diskusjon om en hendelse, skal jeg finne frem dagbøkene mine. Og om det noen gang (måtte gud forby!) skulle begynne å brenne i heimen, så ligger bunaden min nå tynt an, for nest etter folk og dyr er det i så fall regningspermene mine jeg kommer til å prøve og redde!

Javel, ja

Nå skal alle røykpakker blir hvite for å fjerne identiteten blant røkerne.

Kan ikke si at jeg er nevneverdig bekymret for min fremtidige "identitet" som røyker - visste i grunn ikke at jeg hadde en egen røykeidentitet jeg. Og derfor visste jeg selvsagt heller ikke at den satt i innpakningen på sigarettene. Så egentlig har jeg ikke noen sterke innvendinger til dette såkalte tiltaket. Mistenker dog at de som har kommet på denne ideen må ha fått hanket til seg en anselig sum med forskningskroner som de har brukt til å kjøpe og røyke adskillig sterkere saker enn vanlige sigaretter... Men når det er sagt – identiteten min kan de gjerne få, bare jeg får beholde det som er inni pakka!

Fremtidige turer i taxfreeshoppen kan imidlertid bli interessante når et helt charterfølge skal lese seg gjennom hele rekka av sigarettmerker og ikke lenger kan gå etter farger og bilder...

Note to self: Husk å pakke lesebriller i håndbagasjen!

Blogger og twist

Det hender jeg blir sittende å lese blogger. Særlig hender det jeg at blir sittende å lese blogger når pcen er full av innleveringer som skulle vært rettet eller kommende uke er full av timer som helst skulle hatt en plan. Blogger er litt som en pose twist har jeg funnet ut. Jeg skal bare lese en eller ta en liten bit, men før jeg vet ordet av det så har jeg lest meg gjennom et helt bloggarkiv eller satt til livs en hel pose…

Et annet fellestrekk mellom blogger og twist, er at jeg i utgangspunktet har helt klare preferanser på hva jeg liker. I utgangspunktet vel og merke! For likesom nød lærer naken kvinne å spinne og får fanden til å spise fluer, så har det seg nemlig slik at selv om jeg i for eksempel i utgangspunktet skygger unna alle såkalte mammablogger, så hender det – særlig hvis arbeidslista mi er riktig lang – at jeg også detter innom disse. Litt som med aprikossjokoladen i twistposen, som på tross av det aller meste, på et eller annen tidspunkt likevel alltid havner på feil side av bukselinningen. Så sitter jeg der da, og leser om lille Lukas som i løpet av natten har fått sin første tann. Hendelsen er ført i pennen av supermamma, som selvsagt tar seg tid til å oppdatere bloggen sin selv om gullet har holdt henne våken det meste av natta. Hun har selvsagt også tatt bilder av den lille hvite prikken – som for alt jeg vet like godt kan være en klump størknet morsmelk - og heksa har selvsagt også funnet tid til egenpleie og sitter der fresh, nydusjet og nysparklet etter en natt med maks fem minutter sammenhengende søvn… Ja, jeg kaller henne heks! For det må være en eller annen form for magi med i dette. Jeg blar meg fånyttes gjennom hele bloggarkivet hennes, på leting etter glimt av de bildene jeg selv får på netthinna når jeg tenker tilbake på min tid som småbarnsmor. Ikke et eneste bilde av en stue som ser ut som en blanding av en bombet leketøysbutikk, restaurant, klesbutikk og søppelfylling på en gang, slik stua vår ser ut på alle bildene fra vår småbarnstid – og de var tatt ETTER at vi hadde ryddet! Heller ikke finner jeg en eneste kommentar av typen “Hvis ikke den forbannede ungen snart slutter å skrike, så selger jeg ham til forskning!” Nei da, alt er like lekkert pakket inn som den jævla aprikossjokoladen!

Interiørblogger er også noe jeg vanligvis styrer utenom. Kanskje mest fordi jeg alltid blir så irritert på meg selv av å lese disse. For tror du ikke Cirkeline, eller hva fanden hun nå kaller seg, har laget det lekreste interiør av det gamle skrotet som jeg omsider ut på våren klarte å få ekspedert fra kjelleren til søppeldynga! Lite visste jeg at jeg faktisk satt der på små og store skatter. Ta europallen som har lagt bak huset vårt og råtnet i fire år. Hvorfor fortalte ingen meg, at jeg med den var halvveis til et lekkert og rustikk hagebord? Argh! Nei, dypdykk i slike blogger har omtrent samme virkning på meg som et dypdykk i twistposen. Blodtrykket når nye høyder, samtidig som jeg leter febrilsk i hjernen og posen etter skjulte skatter - godbiter – som jeg uten å ane det kan være i besittelse av. Det er forresten noe illusjonistisk over alle interiørbloggene også. Hvor er brødsmulene? Hvor pokker gjør de av de møkkete støvlene og det våte regntøyet? Og si meg, får de aldri aviser eller post disse menneskene? Det ser ikke slik ut. Det ligger til nød et strategisk plassert interiørmagasin på en bordkant. Og ungene deres, for jeg formoder at de har barn når de har innredet lekre barnerom, noe annet blir bare for sykt, men hvor er de, ungene altså? Ikke på barnerommet i alle fall, for ikke så mye som en liten lekebil står vilkårlig plassert. Og hva med hunden som ligger pent dandert på et matchende pledd i enden av den lyse sofaen - og ikke et jævla hundehår på resten sofaen! Skal dessuten vedde på at bikkja er nøye utvalg for å passe inn med resten av interiøret. “Du vil ha irsk setter, sier du? Kommer ikke på tale! Det skal ikke noen brunfarga bikkje inn i mi stue!”
Vi har ikke hund. Men vi har katt, og interiørmessig sett, var vi særdeles heldige med den siste pelsdotten som kom i hus. Den er nemlig spraglete og matcher i grunn like godt både våre brunbeisede syttitallsmøbler, furumøblene fra Ikea og spisestuen i eik med lekre brune, beige og grønne striper på stolene. Litt flaks skal man ha! Interiørbloggene er litt som twistpakkens golden toffee – vanskelig å motstå og samtidig usannsynlig irriterende der den setter seg godt fast mellom øvre og nedre jekselrekke ved første tygg og sørger for at man ikke blir i stand til å åpne kjeften igjen på noen timer.

Nei, egentlig så burde jeg nok kanskje holdt meg unna både blogger og twist. Men samtidig så er det jo noen skikkelige godbiter å finne også da – både i den store bloggverdenen og i twistposen – og jeg er svak for godbiter…

Kjære Sommer!

Jeg har bestemt meg for å forlate deg. Jeg vet vi har hatt gode dager sammen, og dem vil jeg alltid se tilbake på med stor glede, men det går en grense for hva selv en vestlending kan tåle. I mange år har jeg forsvart deg, fremhevet dine positive egenskaper og kommet med unnskyldninger for på dine vegne. Men nå er det nok! Jeg orker ikke basere livet mitt på et forhold der du bare stikker innom når det passer deg. Et forhold der mine behov synes å være totalt uinteressante. Jeg trenger en følgesvenn som er mer forutsigbar og jeg tror jeg har funnet den rette. La gå at din kollega, Høsten, ikke har alle de flotte egenskapene du inn i mellom kan oppvise, men han er i det minste stabil og trofast og stikker aldri av i lange perioder om gangen, slik du gjør. Så takk for det som var, min kjære Sommer.

Feriepakking

Så er vi der igjen… Ferien nærmer seg, kofferten skal pakkes og pakkevegringen vokser omvendt proporsjonalt med antall dager igjen til ferien. Som vanlig skal det pakkes lett. Det er i alle fall masterplanen før jeg kommer i gang.

Den første store utfordringen ligger i å skaffe seg en oversikt over hva jeg faktisk har å velge i. Dette pleier å resultere i at klesskapet mitt fordeles ut over gulvet i to-tre rom, samtidig som hus og skittentøykorger endevendes på jakt etter et eller annet plagg som plutselig er sporløst forsvunnet og som jeg umulig (!) kan klare meg uten.

Den neste utfordringen ligger i “komfortabel versus velkledd” og disse to er sjelden kompatible. Jeg har et par antrekk jeg faktisk føler meg rimelig fin i, forutsatt at jeg husker å holde magen inne hele tiden. Litt usikker på hvorfor jeg bestandig har klokketro på at dette skal la seg gjennomføre i feriene, på tross av at det ellers er et ganske dødfødt prosjekt.

Så er det dette med “fint versus praktisk” da. Det er veldig fint med lyst sommertøy - helt til første matbiten tar den utvendige reiseruta ned til magen. Eller til jeg glemmer at lys buksebak ikke kan plasseres like vilkårlig som en mørkere. Med min sviktende korttidshukommelse tar som regel ikke det siste så lang tid.

Det er også en utfordring at jeg alltid tror jeg kommer til å fryse – uansett hvor jeg skal reise! Jeg er ganske sikker på at den dagen jeg forlater denne kloden, så kommer jeg til å stå der fremfor helvetes porter med ullgenseren under armen – bare for å være på den sikre siden.

Og når vi først snakker om “bare for å være på den sikre siden”, så hjelper det ikke akkurat på at jeg i tillegg lider jeg av “tenk om”-syndromet. Jeg holder for øvrig min mor ansvarlig for akkurat det. Det var hun som i hele min oppvekst gnålte om at jeg måtte ha rene og hele klær på meg – særlig gjaldt dette undertøyet – for tenk om jeg kom ut for en ulykke og havnet på sykehus! Ja, da var det nok eventuelle fartsstriper i trusa eller hull på sokkene som hadde vært den største bekymringen, ja… Men syndromet er likevel ikke lett å bli kvitt når man først har fått det. Så derfor må det pakkes for alle – absolutt alle – tenkelige eventualiteter. Og dem er det mange av i utgangspunktet, og det blir ikke færre av dem etter hvert som reisefeberen stiger.

Noen ganger prøver aviser og ukeblader å komme slike som meg til unnsetning med artikler som: “Ekspertenes ferietips – dette må du ha med deg i kofferten”. Felles for alle slike tilsynelatende behjelpelige pakketips er ordet “matcher”. Man skal pakke klær som matcher! Så altså, som om det ikke er vanskelig nok, når man står der i bleikfeit “førferienkropp”, å finne en topp man ser noenlunde anstendig ut i, så forventer altså disse ekspertene at man skal klare å finne en ditto shorts som i tillegg matcher! Høh!

Nei, det ender vel som det pleier å ende. Jeg kommer til å pakke til langt ut i de lyse morgentimer på selve avreisedagen, og da i en zombielignende tilstand som gjør at i det øyeblikket lokket på kofferten går igjen, farlig nær grensen for overvekt allerede ved utreise, har jeg ingen som helst anelse om hva den faktisk inneholder. Sånn sett blir det litt som på julekvelden når jeg endelig sitter der på feriedestinasjonen og åpner den igjen – noen gleder, noen skuffelser og noen overraskelser. Hadde jeg en plan med å pakke ned potetskrelleren? Ingenting er likevel verre enn at ikke en liten shoppingtur sammen med Mr. Visa kan rette på skaden. Og det er da jeg tenker med meg selv – at neste gang – neste gang jeg reiser skal jeg jammen pakke lett!

Forandring fryder

En eller annen gjøk kom i sin tid opp med utrykket “Forandring fryder”. Jeg skulle gjerne hatt et alvorsord eller ti med vedkommende, og med alle hans tilhengere! For hva svarte er det som er så bra med forandring? Og hvor ligger den biten man kan fryde seg over? Joda, jeg vet at forandring kan være nyttig, men det er stykke vei derfra og til å si at den fryder! Og ja, forandring kan være nødvendig. Men alle vet jo at ting som er nødvendige sjelden er lystbetonte. Tannlegebesøk for eksempel – nødvendig, ja. Men en fryd - det er vel å dra det hele litt langt!

Jeg sliter rett og slett litt med å komme på noen forandringer som fryder. For de tilsynelatende forandringene som fryder, viser seg ofte og ikke vare ved, og da kan man vel strengt tatt ikke kalle dem forandringer likevel. Ta for eksempel dette med å gå ned tre-fire buksestørrelser. Det hadde vært en forandring som ville frydet meg! Erfaring tilsier imidlertid at vi her sjelden snakker om en faktisk forandring. Det er mer en slags frydefull midlertidig tilstand, før alt er tilbake i gammelt spor, eller i dette tilfellet, gammel buksestørrelse.  

Avveksling fryder, burde vedkommende heller ha sagt! Jeg kan komme på en rekke avvekslinger som fryder. Helg for eksempel! Helg fryder! Det er faktisk få ting som fryder meg mer enn å se klokka, om enn langsomt, så i alle fall sikkert, nærme seg helg! Det fryder! Men om vi plutselig bare hadde avskaffet ukedagene og kun hatt helger, så hadde jeg neppe frydet meg like mye særlig lenge. Jeg tror faktisk ikke det hadde gått så lang tid før de som bor sammen med meg hadde tryglet til høyere makter, både av jordisk og åndelig karakter, om å gjeninnføre ukedagene. Sannsynligvis kunne de påberopt seg nødverge som bakgrunn for kravet!

Nei, jeg kan virkelig ikke se hva det er med forandringer som fryder. I skrivende stund ligger det mange mulige forandringer “i luften” rundt meg. De fryder så visst ikke! Jeg vil faktisk påstå tvert i mot! Og hadde jeg hatt vedkommende ordsmed, og hans tilhengere fremfor meg nå, så er det stor sannsynlighet for at jeg hadde ekspedert dem til en viss plass, hvor nattefrost ikke er et problem, for å si det sånn. Så kunne de ved egen erfaring fått kjent litt på hvor frydefullt forandring er. Og jeg er rimelig sikker på at verden hadde blitt et vel så bra sted å leve uten disse løgnerne. Ja, det - det kunne faktisk, endog endt opp med å bli en forandring som virkelig frydet!

Man er ikke eldre enn man føler seg...

Man er ikke eldre enn man føler seg, sies det. For min del innebærer det at gapet mellom min biologiske alder og min mentale alder blir stadig større. Jeg er faktisk bare omtrent halvparten så gammel i hodet som det jeg egentlig er! Og stort sett er dette noe jeg kan leve helt uproblematisk med. Ja, endog trives riktig godt med. Men stundom dukker det opp situasjoner der jeg får meg en grundig realitetsorientering.

Et eksempel kan være de gangene jeg ved et uhell kommer til å kaste et blikk på meg selv i speilet i det jeg har kommet ut av dusjen. Tyngdekraften og tre barnefødsler har satt sine spor, kan man si. Likeledes min svakhet for god mat og ditto drikke. Og min manglende hang til regelmessig fysiske aktivitet har vel heller ikke trukket utviklingen i riktig retning for å si det sånn. En slik studie får faktisk gapet mellom mental og biologisk alder til å virke større enn det faktisk er, og det er ikke fordi den mentale alderen har sunket. Slike situasjoner bør rett og slett unngås!

En annen situasjon som gir meg en særdeles ubehagelig påminnelse om min biologiske alder er når vi har barn på besøk – små barn. Barn med mye lyd og mye bilde. Den første timen går det strålende. Mitt unge mentale alias storkoser seg og bidrar således til å skru de små røvernes adrenalinnivå opp til nye høyder. Men mens de små rakkerungene synes å være selvladende, så går det ikke lang tid før undertegnedes batterier lyser for lav spenning og min biologiske alder gir meg en real smekk. Det eneste som blir igjen på nivå med min mentale alder er hørselen min, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde et høreapparat som jeg kunne ha tatt ut og skrudd av.

På fest har min biologiske alder en tendens til å koble fullstendig ut. Min mentale alder regjerer som en eneveldig konge, og ingen kan beskylde meg for å spytte i glasset og være festbrems. Jeg spretter rundt på dansegulvet som en durasellkanin og har fullstendig glemt det faktum at jeg ikke kan danse. Og når utestedet stenger er jeg på topp. -Hjem nå, sier du? -Klokka er da bare tre og det er heeeeelt sikkert noen som skal ha nachspiel! Glemt er avholdsløftet etter forrige fest. Glemt er også det faktum at det på dette tidspunktet faktisk bare er et par timer til damer i min alder pleier å våkne etter en lang natts søvn. Men - når jeg så, ut i de lyse morgentimer, omsider sjekker inn på ladestasjonen, tar min biologiske alder revansj over nattens tyrann. Og den er hevngjerrig! De neste dagene, for ikke å si den neste uka, er det ingen tvil om hvem som er sjefen. Mitt yngre alias har forvandlet til en gammel dame som rister lett oppgitt på hodet av meg, mens hun korser seg. Nye avholdsløfter avgis, mens jeg stavrer meg rundt som en nittiåring med langt fremskreden artritt og tenker at dette med at man ikke er eldre enn man føler seg, gir liten trøst. Jeg er ikke en gang halvparten så gammel som jeg føler meg!