Nytt år - nye forsett...

Så sitter jeg her på årets siste dag. Et nytt år er på trappene og nye ambisjoner er på plass i hodet mitt. For starten på et nytt år er litt sånn som mandager. Fra nu av skal alt bli så meget bedre. Med nærmere syv og førti års erfaring burde jeg vel sånn sett etter hvert ha lært at det som regel blir med ambisjonene, men på enkelte områder er læringskurven min alvorlig bratt.

Så hva skal bli så mye bedre i året som kommer da? Tja, listen er i grunn lang, så jeg skal nøye meg med et par eksempler.

2012 er året der jeg omsider får tatt knekken på mine overflødige kilo. Kort sagt handler det om å spise mindre og trimme mer. Den ambisjonen er i grunn den første som ryker, i og med at jeg som regel entrer det nye året som en velstappet kalkun etter nyttårsmiddag med tilbehør pluss, pluss. Og om ikke selve nyttårsaftenen har greid å knuse planen helt, så ryker den i alle fall garantert på 1.nyttårsdag, når jeg sitter i godstolen og fastslår at det enten er for vått eller for glatt til å bevege seg utendørs og dessuten hva gjør jeg med alle julekakene og alt julesnopet? Kan jo ikke bare kaste det. Så sitter jeg der da, som en levende matavfallsdunk og hiver innpå.

2012 er selvsagt også året der jeg skal begynne å få ting unna etter hvert. 2012 er året der jeg, som ved et mirakel, slutter å være skippertaksmenneske. Denne ambisjonen pleier også å få seg en alvorlig knekk allerede 1.nyttårsdag, når jeg sitter i godstolen som en velfødd julegris og bare ser på kaoset rundt meg. Juleblomstene har for lengst forlatt rollen som dekor og juletreet, som ikke har fått vann på noen dager, sørger for at et teppe av barnåler dekker det meste av stuegulvet. Bruksanvisninger, julegaver man ikke helt vet hvor man skal plassere, gamle aviser, lysstumper, pappesker, julepapir, en sag, et slips, en brukt mopp, heltomme og halvtomme snop- og chipsposer og hybelkaniner store som bøfler omgir meg, alt i en herlig røre. Og jeg tenker med et sukk, i det den siste marsipangrisen forsvinner inn i gapet mitt, at i morgen, i morgen må vi rydde!

Men i år har jeg litt flaks. For i år har det seg nemlig slik at det er mandag dagen etter 1. nyttårsdag. Og mandag er jo også en fin dag til å starte et nytt og bedre liv ;-) Så kanskje jeg likevel kan lykkes i år…

O jul med din glede...

…og engler daler ned. Det vil si, det gjør de slett ikke enda. Det eneste som foreløpig daler ned her i huset er støvet. Og etter hvert sikkert en del barnåler. For når fruen først har fått for seg at treet skal i fot, så hjelper det ikke at busken er gjennomfrossen og sikkert hadde satt pris på en dag eller to i kjelleren til akklimatisering. Akkurat nå pågår den store “jakten-på-juletrebelysningen”. Den er bestandig like festlig, for vi finner alltid et nytt og lurere sted vi kan legge den på til neste gang. Katten virker like forundret hvert år når det plutselig havner et tre i stua. Mistenker at han tror vertskapet har gått fra sans og samling. Det er forresten over gjennomsnittet pent i år, treet. Det er egentlig et lite julemirakel i seg selv. For vi kom oss selvsagt ikke av sted for å lete etter det før snøen lavet ned og mørket hadde senket seg.
Juletrebelysningen, ja… Gubben klør seg i huet og sukker tungt, vel vitende om at det nok var ham som sist hadde fingrene på den. Selv velger jeg å se det fra den lyse siden. Dersom han ikke finner den, så kan jeg kjøpe den nye, fine belysningen jeg så forleden dag…
Om jeg er i rute? I så fall er jeg på ei skikkelig melkerute. Hvis julaften hadde vært i morgen ville vi hatt valget mellom kakemenn eller kakemenn til julekaffen. Og noen ville nok syntes at nissen hadde gjort en heller slett jobb med julegavene dette året. De siste julekortene når nok ikke sitt bestemmelsessted før en gang ut på nyåret og juleklærne ligger fortsatt i skittentøykorgene etter diverse julebord og juleball. Og skulle det faktisk ha kommet en juleengel dalende ned, så hadde den helt klart landet i skjul - under ett teppe av skit og støv!
Om jeg stresser? Ikke det grann! Det er vel nettopp derfor stoda er som den er. Her sitter jeg og skriver blogg ti over halv ett på natten. Vekkerklokka ringer om drøye fem timer. Men i morgen er siste arbeidsdag før den store høytiden, og jeg vet av årelang erfaring at man kan lage mye jul i huset på to dager. Og jeg vet av like årelang erfaring at julekvelden kommer uansett den. Og likeså julestemningen og julehyggen, selv om det skulle mangle en kakesort eller to. Så om englene skulle komme til å dale ned i støv – ja, så lander de i det minste mykt da…

Skrivekløe...

Neida, jeg har ikke hatt et akutt anfall av skrivekløe. Jeg har bare kopiert noen blogginnlegg over fra en annen blogg jeg har. Bare sånn i tilfellet jeg plutselig skulle få for meg at netlog ikke var noe morsomt likevel. Har dessuten antagelig nettopp skaffet meg min første netloguvenn. Men seriøst, når noen legger sin eregerte penis ut som profilbilde, ja da klarer jeg ikke å dy meg! Når vedkommende i tillegg har det fantastiske brukernavnet "ittno", ja da kunne jeg bare ikke la være å si noen velvalgte ord: "Har du ittno mer å vise fram, så har du ittno å vise fram"! Han blir sikkert ikke blidere av at en venninne fulgte opp med "Pass deg, så ikke kona di kjenner den igjen!". Hva kan man si - to sprø damer i 40-åra - vi får jo ikke mer moro enn vi lager selv da :-)

Om ski på beina og litt sånt...

Nordmenn er født med ski på beina, sies det. La en ting være helt klart – jeg ble ikke født med planker på føttene! Ei heller fulgte de med som ekstrautstyr! Min mor var nok takknemlig for dette da hun presset meg ut en kald vinterdag på midten av 60-tallet. Ingen ski, ingen staver, bare en blek, naken kropp. Ingen av mine egne barn heller ble født med ski på beina. Takk og lov! Det siste jeg hadde trengt der og da var vel sprikende skitupper og spisse staver som prøvde å bremse ungenes fart nedover fødselskanalen. Dessuten kan jeg ikke helt forstå hvorfor vi skulle bli født med ski på beina. Kan ha en viss forståelse for at dette kunne være praktisk om man går litt tilbake i tid, til den gang gårdene lå godt spredd og ingen hadde bygd noe særlig veier man kunne gå på. Tilbake i den tiden da snøfresere og brøytebiler ikke var funnet opp. Tilbake i den tid hvor man hadde skikkelig vinter hvert år. Jo, da kunne det nok være praktisk å bli født med ski på beina. Men i vår moderne tid ser jeg virkelig ikke behovet! Dagens nordmenn burde heller vært født med regntøy! En skikkelig glatt regnbukse og regnjakke som gav dem solid fart på veien fra livmora og ut i vår store våte verden. Det hadde gitt mening! Hvis de poppet ut, ferdig kledd, klar til å leveres i barnehagen så og si. Det hadde gitt mening, ja…

Kattevask

Kan ikke la være å undre meg over kattens kroppsvask. Vilkårlig er vel ordet som slår meg som mest dekkende. Selv lærte jeg som liten at det var visse kroppsdeler man jobbet seg nedover mot og var de siste man tok for seg. Men i kattens verden er det åpenbart annerledes. Uttrykket “edlere deler” kommer virkelig til sin rett når vi snakker kattevask. Understellet får alltid grundig behandling – mange ganger til dagen! Det kan i grunn virke som om en hver vaskerunde startes og avsluttes der. Ut over dette er det fint lite som synes systematisk ved kattens vask. Først de edlere deler, så et lite tak bak høyre øre og deretter tilbake til de nedre gemakker. Neste gang tar han seg gjerne bryet med å vaske en fot inn i mellom understellsbehandlingene. Og slik fortsetter det dagen lang.
En annen ting som forundrer meg er valg av tidspunkt for disse seansene. Tilsynelatende skjer de etter innfallsmetoden. Det vaskes ofte både før og etter mat, gjerne på veien til eller fra kjøkkenet. Eller midt i måltidet. Og best som han ligger der og avvikler deler av sine daglige tyve timers skjønnhetssøvn setter han seg brått opp og tar en rengjøringsrunde. Edlere deler, haletipp, edlere deler… og “boff” tilbake i drømmeland.
Mest av alt forundrer det meg likevel hvordan det kan ha seg at han, på tross av dette i alle fall tilsynelatende, virker både ren og velstelt i pelsen. For ikke begriper jeg åssen han klarer å holde styr på hvor han har vært over og ikke vært over i løpet av en dag! Bortsett fra understellet da…

En tur på byen

Av og til hender det ei helg at jeg drar bakstussen opp av godstolen og tar meg en tur på den lokale puben sammen med gode venner. Et sånt besøk kunne man i grunn ha skrevet en sosialantropologisk master om.
Noen av det første som skjer når jeg entrer lokalet, er at et menneske som jeg etter hvert identifiserer som ei av kassadamene på min lokale super, slenger seg rundt halsen på meg og gir meg en stor klem. “Nei Guuuud, så schjekt å sche deg her!” Ja vel? Ikke visste jeg at våre korte samtaler, hovedsakelig bestående av “Ja, takk” eller “Nei, takk” for min del, hadde gjort oss til så gode venner. Jeg klarer imidlertid etter hvert å løsrive meg fra omfavnelsen, få kjøpt meg en øl og plassert meg sammen med vennene mine.
Jeg blir ikke sittende lenge før det kommer ytterligere selskap ved bordet. En tidligere elev har plutselig fått en veldig trang til å prate med meg. “Vet du, jeg kjedet meg gjennom hele min skolegang, jeg!” “Jeg var rett og slett for smart for dette skolesystemet, fikk aldri noen utfordringer”, sier han og himler med vasstrukne øyne. Aner fortsatt ikke hvor jeg der og da fikk nådegaven til å holde den store kjeften min lukket, men i mitt stille sinn tenkte jeg i alle fall at dersom han hadde kjedet seg så gresselig, fordi han var så smart som han sa, så burde han kanskje ha kjedet seg til litt bedre resultater. Og at hvis han var så smart som han ville ha det til, så burde han også snart oppfatte at jeg i grunn ikke hadde kommet på puben for å få en forelesning om hans fortreffelighet.
Nåværende eller tidligere elevforeldre er også noe man nesten er garantert å støte på en slik kveld. Eller rettere sagt mødre. Fedrene aner vel knapt hvem jeg er og jeg ei heller hvem de er. Det finnes i alle fall tre ulike grupper elevmødre har jeg funnet ut. Den første er den gruppen som smiler og hilser når de ser deg. “Ute og koser deg?”, “Ja, du også”, “Ha en trivelig kveld!”, “Takk like så!” Jeg elsker slike mødre!
Så har man den kategorien som der og da, når de ser deg, bestemmer seg for å vie resten av kvelden sin til å fortelle deg hvor fantastisk du er. Det er rett og slett ikke måte på hvor fantastisk man er! Man kan jo ikke blir sint på sånne, ei heller be dem ryke og reise. Men likevel, etter å ha vært fantastisk i en drøy times tid begynner man desperat å søke etter øyekontakt med stedets store danseløve/donjuan. Vanligvis er dette en person jeg behendig forsøker å unngå, etter som vi har litt ulik oppfatning om hvor hender bør være plassert under en dans. Men nå er jeg desperat og mer enn villig til og heller kjempe en kamp for dyden enn å bli sittende og høre på skryt fra “en plate” som etter hvert har fått vel mange hakk.
Den neste gruppen er de mødrene som ikke har ett eneste godt ord å si om skolen. De pleier å være veldig flinke til å presisere at de selvsagt ikke har noe i mot meg, bare mot systemet, organiseringen og alle de andre lærerne. Listen over hva som er galt med skolen er uendelig. Og hvis bare noen hadde lyttet litt mer til dem så ville skolen ha blitt schååå mye bedre. Dette er forøvrig de samme mødrene som på alle foreldremøter hvor det etterlyses klassekontakter og FAU-representanter, plutselig blir veldig opptatt av å studere et bestemt punkt i taket…
Når man bor på et lite sted møter man på sånne kvelder også en jevn strøm av mennesker som gjerne vil dele sitt syn på mine foreldre. “Fahhrrr din, altså faaahr din, han var den bessshsssste!” eller “Faaahr din, du vett, faaahr din, han va en…” Moderen slipper heller ikke unna. “Mor di vett du, jeg var schå redd for henne, vett du!” Næh! Det har jeg aldri hørt før...
Men den som virkelig tar kaka sånne kvelder er den fyren som, antagelig basert på særdeles velutviklede instinkter for stengetid, bestemmer seg for å gjøre et siste desperat forsøk på å få selskap i natten. Ofte akkompagnert av den lokale trubadurens tredje eller fjerde fremføring av “Vil Du Værra Me' Mæ Hjem I Natt”. Man ser ham jobbe seg gjennom lokalet, dame for dame, og på et eller annet tidspunkt dumper han ned ved siden av meg også. “Duuuh”, sier han. “Duuuhh er så sckjshcøøønnn duuuh!” “Har jeg shakt til deg hvor schjhønnnn du er?” “Djuu, djhuuu, er den fiiiiineschte dama i heeeeele Schauuda”

Det er da man vet at det er på tide å samle troppene og komme seg hjem…

En av de dagene

Det er en av de dagene i dag. En av de dagene der man, allerede før dynevarme tær har landet på det iskalde soveromsgulvet, bare vet det. Vet at dette vil bli en sånn dag der man egentlig burde vært utstyrt med et stort blinkende varselskilt om eksplosjonsfare. Man ser de aldri komme disse dagene. Man går og legger seg, rimelig fornøyd med livet og våkner opp igjen etter en god natts søvn, sur og sint som en furie.
Den første som får unngjelde er katten. Vanligvis ser jeg en viss sjarm i dens bedagelig prosedyre med å forflytte seg fra godstolen på terrassen og inn i stua om morgenen. Den reiser seg langsomt og buer ryggen godt før den strekker forbeina fremover og rumpa opp. Så er det akkurat som om den er del av en slow-motion-film. For hvert skritt mot stuedøra tøyer han ut som en maratonløper som nettopp har kommet i mål. Vel, i dag fikk han litt “hjelp” på veien, for å si det sånn!
Den neste som fikk unngjelde var far i huset. Akkurat ham synes jeg i grunn ikke så synd på. Jeg mener, etter å ha bodd sammen med meg i snart tre og tjue år, burde han ha utviklet instinkter nok til å ane faresignalene og vite når det er tid for å holde kjeft og en lav profil! Da er det vel ikke om å gjøre og utfordre skjebnen med å stille meg en masse tåpelige spørsmål? Kronidiotspørsmålet er selvfølgelig: “Er du sur i dag?” Da blir jeg til forveksling lik katten når den måler krefter med nabobikkja.
Ungene hadde flaks i dag. De sov da jeg forlot huset. Vanligvis er jeg en av de første som kommer på jobb om morgenen, men på slike dager kan man være nesten hundre prosent sikker på at det er en eller annen overdrevent morgenfrisk sjel som har klart å komme før meg. “God morgen!!!” “Å jaså, er det det???” Det er kun min, tross alt relativt gode oppdragelse, som stopper meg fra å gi vedkommende et kne en viss plass.
Sånn går dagen. Man prøver å holde seg så mye som mulig for seg selv og unngå situasjoner som kan detonere “sprengstoffet”, samtidig som man i sitt stille sinn håper på at en eller annen gjøk skal komme med en gavepakning av en kommentar som gjør det er helt legitimt å eksplodere. For på et eller annet vis må det ut dette raseriet. Enten i en stor smell eller langsomt og pinefullt.
I skrivende stund ebber raseriet langsomt ut. Ingen har blitt hodeløse. Katten har fått trøst. Samtidig undres jeg… Hvor kommer det fra? Hvordan er det mulig og bare våkne drittsur og rasende uten noen innlysende grunn? Jeg bare undres…

På mandag...

På mandag skal jeg begynne… På mandag skal mitt nye og bedre liv begynne. På mandag skal jeg våkne frisk og opplagt fordi jeg har fått nok timer med søvn. På mandag skal jeg slutte å spise snop. På mandag skal jeg begynne å trimme. På mandag skal jeg begynne å få unna klesvasken etter hvert. På mandag skal jeg begynne å være litt mer strukturert. På mandag skal jeg begynne å være mer sosial på ettermiddagene. På mandag skal jeg…

Hver mandag skal jeg! Mandag er Revolusjonsdagen med stor R. Det går bare rett og slett ikke an å slutte med snopespising på en tirsdag. Eller begynne å trimme på en onsdag. Eller begynne på en torsdag med å få klesvasken unna etter hvert… Nei, kommer man ikke i gang på mandagen, da er det ikke annet å gjøre enn å vente til neste mandag.

Noen ganger lykkes jeg på mandag… og på tirsdag… men så ryker det hele med et smell på onsdagen. Jeg greier ikke å ignorere sjokoladen som roper på meg fra kjøkkenskapet eller jeg orker bare ikke ta turen ut i møkkaværet for å få litt mosjon… Da er alt ødelagt! Da er det overhode ingen vits i å fortsette med noen som helst av mine gode forsetter den uka. Da er det bare å vente til mandagen! På mandag skal jeg begynne… Igjen!

På mandag…

En blogg om ingenting

Det er ganske tanketomt i dag. Hvorfor jeg da skriver blogg, spør du kanskje? Vel, saken er ganske enkelt den at jeg sitter her jeg sitter og kommer ikke her i fra før den neste timen har gått. Alle nettavisene er saumfart tidligere i dag. Jeg har lest om alt fra krokodillealarm i Bangkok til vintersko som ikke holder tett. Jeg har endog fått med meg at dagen i dag er Den norske epledagen. Passet jo godt at jeg hadde bakt eplekake da til mandagslunsjen på arbeidsrommet. Vi har alltid kake på mandagen. Noen lyspunkt skal man ha når rette enden av helga synes som lengst unna! En mindre offisiell grunn til at det ble mandag, har å gjøre med at dette er noens fridag. Man slutter ikke å være ondskapsfull fordi om man blir voksen, man bare pakker det litt finere inn…
En time er lenge når man ikke har noe å gjøre på. Aktiviteten på de sosiale nettverkene mine er heller sparsom. Når de åtte siste innleggene på twitter kommer fra meg selv, vel da begynner det å bli stusselig. Det er tross alt ikke så mye jeg kan formidle som jeg ikke selv allerede visste.
Så sitter jeg her da. En time har blitt redusert til tretti minutter – det går fremover, om enn langsomt… Ikke noe nytt i avisene siden sist. Hvor er katastrofene når man trenger dem? Stoltenberg har twitret siden sist. Han ønsker råd fra næringslivet. Jeg gidder ikke prøve å finne ut av om hva. På facebook har tiden stått stille. Ingen av mine 291 venner har hatt noe glupt å bidra med de siste timene. Dette er tydeligvis den store deledagen på fjesboka, men når halvdelen av vennene mine har delt de samme vitsene hele formiddagen, vel da er de i grunn ikke så morsom lenger.
Femten minutter igjen. Nå begynner jeg å se lyst på det. Snart er det hjem til middagslaging og ikke minst middagshvil. Kan jo håpe at noen har begynt på prosjekt “mat på bordet” før jeg kommer meg hjem, men holder ikke pusten. Mirakler skjer tross alt ikke hver dag - da hadde de vel ikke blitt kalt for mirakler…

…og der var klokken slagen

Må for ordens skyld nevne at jeg faktisk kom hjem til ferdig middag!

---

Det ser lyst ut...

Siste arbeidsuke før høstferien. Sjelden ser tiden fremfor en mer lys ut enn siste arbeidsuke før en ferie. Ferier er nemlig aller best på forhånd. Det er ikke grenser for alt man skal få gjort når bare ferien kommer. Da skal det bli orden i heimen, gamle prosjekter skal fullføres og bøker skal leses og nytes. Leveren skal også få sitt å jobbe med, for det er ikke grenser for hvor sosial man skal være, når bare endelig ferien kommer. Før ferien kommer kan man også leve med drømmen om at den vil fylles av solskinn og krystallklare dager.
Man trenger ikke være noe matematisk geni for å se at drømmen vanskelig vil la seg realisere. Døgnet får jo ikke flere timer fordi om man har ferie. Det er dessverre heller ikke slik at en dvask og doven kropp med ett sprudler av energi fordi kalenderen viser at man har entret ferieuka. Og oktober byr tradisjonelt på mer møkkavær enn solskinn. Men drømmen... drømmen om den perfekte ferien - den kan ingen ta fra meg!

---

Kunsten å holde kjeft...

Noen dager er det godt at hjerneaktiviteten ikke vises på et display i panna. Det kunne selvsagt vært praktisk noen ganger at man kunne vite hva man var oppe mot når man møtte andre mennesker, men likevel... Sånn til vanlig foretrekker jeg helt klart at det forblir en godt bevart hemmelighet! I den grad jeg er i stand til å holde den store kjeften min lukket da, og ikke avsløre hvor dårlig stelt det står til. For det er helt klart en utfordring. Det synes noen ganger som om evnen til å lukke brødboksen synker dess mindre fornuftig man strengt tatt har å komme med. Skravla går mens man kjenner hengemyra under beina bli bløtere og bløtere. Men man lar seg ikke stoppe av den grunn. Man er tvert i mot overbevist om at bare man slenger ut en setning til, den ultimate setningen, så vil den nok redde hele situasjonen. Så man babler i vei, ignorerer bekymrede blikk fra omgivelsene med klokketro på at bare en setning til vil gjøre hele forskjellen og dokumentere for alle hvilken hjernekapasitet man egentlig er. Det burde vært mulig å låse brødboksen slike dager...for strengt tatt trenger ingen å se på noe display i panna mi for å forstå hvor dårlig det står til - de trenger bare å lytte til meg med et halvt øre...

Bekymringsmelding

Jeg mistenker at "han der oppe" begynner å bli litt dement... Det er den eneste gode forklaring jeg kan finne på det rare været vi har hatt det siste året. 24. oktober sist høst - 30 centimeter nysnø - full vinter! Roser og høstblomster strakk hodene sine forskrekket opp av det hvite infernoet. Så fikk vi høst - regn, regn og atter regn. Etter å ha fastslått at vi ikke lot oss drukne, skrudde han av varmen - all varmen! Etter hvert kom han visst på at kulde gjerne skal ledsages av snø, så da tok han igjen for alt han hadde glemt å gi oss av sorten tidligere på vinteren. Det snødde og det snødde og det snødde... Om det var desperate bønner fra jorden som omsider fikk ham til å stoppe vet ikke jeg, men det tok nå omsider slutt en gang ut i april. Nå blir det vår, tenkte vi optimistisk. Å nei da! Da ble det sommer! Skikkelig sommer. Ulempen var selvsagt at alle badevann man vanligvis søker til når gradestokken kryper såpass høyt opp, fortsatt var dekket av is - tjukk is! Det var nok omtrent på dette tidspunktet jeg fikk mine første mistanker om at ikke alt står helt bra til med "han der oppe". En bommert og to kan lett bortforklares, men nå begynte jeg å ane urå og det med god grunn! For hva kom etter sommeren? Jo høst - vi regnet og blåste nesten bort. Helt greit rent sånn bort sett i fra at vi befant oss i mai måned og ikke i oktober. Nyutsprungne museører på bjørkene må ha lurt på om de hadde forsovet seg og gått glipp av sommeren. Sommeren ja, vi ventet og vi ventet. Rett nok slengte han til oss en solskinnsdag i ny og ne, men han glemte å skru på varmen, så det var ikke mer enn det måtte være... Mest av alt var det vått, vått og atter vått! Uteplantene svømte rundt i pottene sine, katten rak rastløs ut og inn hele dagene i påvente av sol eller i det minste oppholdsvær. Sommeren kom i grunn aldri. Og overgangen til høsten merket vi i grunn aldri. Det bare fortsatte og regne og blåse og regne og blåse...og jeg begynte etterhvert å tenke at det nok likevel stod bra til med "han der oppe", at han kanskje bare hadde vært litt småstresset forrige år og at at alt i grunn var i sin skjønneste orden... Da, akkurat da, når nesten all tvil var borte, når jeg i grunn var overbevist om at forrige års surr og rot bare hadde vært en forbigående forvirring - da kom sommeren! 29. september -1 oktober, med tropenetter, med varmerekorder som sto for fall, med høstgule blader som ramme til solen - da kom sommeren! Nei, det står nok alt annet enn bra til med "han der oppe"...

---

Sareptas krukke

Jeg har min egen Sareptas krukke, og den er ikke av det hyggelige slaget! Den befinner seg på vaskerommet og den flyter stadig over. Nå vil sikkert en eller annen supermamma fortelle meg at det er en liten pris å betale for og være så heldig å ha to velvokste tenåringsgutter i hus. Til det vil jeg bare si: Klapp igjen! Misforstå meg rett, jeg er svært takknemmelig for avkommet, det er deres produksjon av klesvask jeg har en høne å plukke med. Det er nemlig ikke slik at alt som havner i "krukken" nødvendigvis oser av testosteron og hyperaktive svettekjertler. Jeg har oppdaget at skittentøyskurven i like stor grad fungerer som endestopp når podene har fått beskjed om å rydde opp i klærne som jevnlig ramler ut av klesskapet hver gang de åpner dørene og for alle de klærne som prøves og av ulike grunner der og da forkastes! I stedet for å brette disse og legge dem fint tilbake i skapet er det mye enklere å bare samle alt i en fin haug å bære den inn i skittentøyskorga. Egentlig forundrer denne praksisen meg litt og avslører i grunn at hjernen ikke utvikler seg i takt med resten av kroppen i den alderen. For det er lenge siden mor innførte det regimet at rene klær blir sortert i kasser og etterlatt fremfor arvingenes respektive klasskap for at de selv skal få legge dem sammen og på plass. Noen ganger mistenker jeg imidlertid at kassen bare blir tømt direkte tilbake i skittentøyskurven. Den mistanken baserer jeg på det faktum at de synes å gå i de samme klærne hele veien. Det er to-tre antrekk som går igjen. Så hvorfor i alle dager havner alt det andre i skittentøyskurven?

---

Hønemor

Jeg er visst en hønemor likevel! Det kom som et sjokk på meg. Jeg som alltid har fnyst godt av mødre som synes det er så fælt når ungene skal reise bort på leir eller skoletur en uke eller to. Det har faktisk hendt at jeg nesten har følt meg unormal og uskikket som mor, når jeg har stått der og vært vitne til tåredryppende avskjeder, uten selv å kjenne den minste trang til å skru på kranen. Tvert i mot har jeg gjerne stått der kost meg med tanken på noen dager med ett eller flere færre barn å holde styr på, og vinket avkommet vel av sted med et bredt smil om munnen, mens jeg nærmest litt unnskyldende har sett bort på de andre hulkende, tårevåte mødrene. Eller mødre som har sukket over at ungene skal flytte hjemmefra. Uff, så fælt! Ja, særlig, har jeg tenkt. “Det er en del av frigjøringsprosessen dette”, har jeg svart. “En dag må de ut i verden uten oss, det er sånn det skal være”…

Det var med den samme eplekjekke reaksjonen jeg for to år siden mottok mellomste avleggers melding om at hun ville til USA som utvekslingselev andre året på videregående. Klart hun skulle det hvis det var noe hun ønsket. Far i heimen var nok litt mer betenkt, men hadde lite å stille opp med mot mor og tenåringsdatters entusiasme …

Etter et år med forberedelser og en papirmølle som får det norske byråkratiet til å se puslete ut, nærmet avreisedagen seg med stormskritt. Vertsfamilien var klar allerede et halvt år før avreise og hadde vært facebook-venner med både avkom og opphav i lang tid. Kontakten lovet godt og mor var like rolig. Kjekk familie i Florida, som allerede hadde utvekslingselev dette året og var klar for å ta fatt på et nytt år, tross tåredryppende avskjed med den forrige. Mor var rett og slett så avslappet at hun nesten begynte å kjenne seg litt ille berørt. Jo, det ville jo selvsagt bli rart at hun ikke var her og selvsagt kom vi til å savne henne, men så lenge jeg var trygg på at hun hadde det bra, så var alt bra …og ti måneder går jo så fort.

Hah! Mine første hønemortendenser meldte seg dagen før avreise, når familie og venner kom for å ta farvel. Klemming og tårer er uhyggelig smittsomt! …og ti måneder var plutselig veeeldig lenge! Ok da, så var det litt trist likevel. Men når hun bare var kommet seg av sted og vi hadde klemt og tatt farvel, så ville det være helt greit, tenkte jeg. Avreisens time kom. 17-åringen min var plutselig bitte liten i mine øyne. Jeg hadde mest lyst til å ta jentungen i den ene hånda og kofferten hennes i den andre og ta henne med meg hjem igjen. At hun helt tydelig heller ikke selv følte seg så veldig stor akkurat i dette øyeblikket, hjalp selvsagt ikke det minste på. Men etter mange klemmer og innsjøer av tårer kom hun seg til sist om bord i flyet. Jeg så nærmest litt unnskyldende på min bedre halvdel gjennom tårevåte øyne. “Jojo, det er jo litt trist, må vite - blir lettere når vi kommer hjem igjen”. Høh! Det blir det helt sikkert, men ikke før ti måneder har gått og vi kan plukket henne opp igjen på flyplassen! I alle fall kan jeg ikke forestille meg noe annet akkurat nå. Jeg har rett og slett blitt en solid hønemor! Slusene på tårekanalene nekter å lukke seg og jeg vandrer rastløst rundt som ei flomstor elv og trøster meg med at jeg nok sikkert ikke er den eneste mamma ’n som har det slik i disse dager, samtidig som jeg ber en stille bønn om at jeg ikke må treffe på noen som ligner på mitt eplekjekke alter ego. De kan bare ikke forstå hvordan jeg har det nå – ufølsomme mennesker!

Sovesofa

Det burde vært en lov mot å kalle en sofa for sovesofa! Joda, man kan saktens duppe av et lite minutt eller to på en slik innretning, men sove – å nei! Den som klarer å sove ei natt gjennom på en sovesofa uten å være overstadig beruset i gjerningsøyeblikket fortjener medalje! De fleste andre produkter i verden har hatt en viss utvikling over tid, men dette gjelder helt klart ikke for tidenes største bedrager – sovesofaen.

For det første er den tynne skumgummibiten, som møbelprodusentene med flatlusas frekkhet kaller madrass, vanligvis så tynn at man har trykksår og merker etter sengebunnen i uker etterpå. For det andre synes det å være umulig og lage en sengebunn som er plan. Man har den varianten der man ligger i motbakke, noe som gjør at nattesøvnen inntas med et fast grep om toppen av sofakanten og ender opp på gulvet nede ved fotenden, når søvnen løsner ankeret. Så har man den varianten hvor hodeenden er laveste punkt, og hvor man etter kort tid våkner igjen uten noen annen følelse enn et alvorlig og livstruende trykk i hodet. Resten av kroppen ligger der hjelpeløs og blodfattig. Andre varianter er bunner hvor midten er høyeste punkt eller hvor midten er laveste punkt. Resultatet av å sove i den førstnevnte er nok en gang et ublidt møte med gulvet. Den siste varianten kan i nøden gå dersom man er så heldig å ha utysket for seg selv, hvis ikke ender man opp i en mølje på midten og må påregne og bruke noen morgentimer på å løsne sammenflettede og følelsesløse kroppsdeler fra hverandre. Hvilket bringer meg over på neste punkt. Dobbel sovesofa?! Det er ikke noe dobbelt med 120-130 cm! Dette er ikke større område enn at jeg fint kan dekke det alene. To mennesker som skal dele et slikt areal må enten være godt over gjennomsnittet nyforelska eller alvorlig anorektiske! Alt dette kunne kanskje vært greit nok om bare innretningen i det minste hadde fungert som en ålreit sofa til vanlig, men det gjør den heller ikke! Den er som regel alt for hard, alt for lang i setet for alle som befinner seg innfor normalområdet med hensyn til benlengde og ryggstøtten er enten ditto hard som setet eller består av noen løse puter som ikke tjener annen hensikt enn å få deg til å tro at du har ryggstø, et lite sekund eller to, til du smeller bakhodet i veggen.

Det aller verste er likevel at et hvert rimelig møblert hjem, inkludert mitt eget, synes å ha minst ett eksemplar av sorten. Bare gudene, om noen, vet hvorfor! Og knapt gudene må vite hvorfor jeg spør mine overnattingsgjester, etter en natt på sovesofaen, om de har sovet godt…