Om tid og sånt...

Jeg har funnet ut at det finnes to hovedkategorier av mennesker. Dem som alltid er ute i god tid og dem som alltid har god tid. Sistnevnte gruppe er aldri ute i god tid! Sistnevnte gruppe er dem som, etter mitt syn, har ansvaret for brorparten av alle hjerteinfarkt i verden. Gruppen som alltid er ute i god tid stresser ingen. Dette er mennesker som synes det er helt greit å være ombord i båten litt mer enn ett sekund før den skal gå. Eller som ikke synes det gjør noe om man møter opp til en middagsinvitasjon mens potetene fortsatt er varme. Som heller vil vente enn å bli ventet på.
Jeg mistenker at Amor er en fyr med ganske bisarr sans for humor. For han synes å ha en forkjærlighet for å koble disse to mennesketypene sammen. Selv tilhører jeg soleklart den førstnevnte gruppen. Min kjære tilhører like soleklart den andre gruppen. Det verste er imidlertid at dette “har alltid god tid-genet” synes å være veldig dominant, for alle mine tre barn har arvet det. Så mens mann og barn styrer bedagelig på i sitt eget tempo hver gang vi skal ut på noe, står jeg på trappa og har tre-fire “en siste røyk før vi drar”, ledsaget av ditto tre-fire “en siste tur på do før vi drar”, mens pulsen min gradvis går over fra enkeltslag til en jevn dur.
På mange måter skulle jeg ønske at jeg også hadde hatt litt mer av “alltid god tid-genet”. For noen ganger føles det som om jeg bruker en vel stor del av livet mitt på å vente på andre… Men jeg skal i det minste ikke ha skylden for at noen pådrar seg hjerteinfarkt!

Herrenes tale...

Ingen har noen gang spurt meg om jeg vil holde “Herrenes tale” i en festlig anledning. Egentlig betyr nok det bare at jeg er omgitt av relativt kloke mennesker. På den annen side har jeg faktisk litt jeg ville sagt i sakens anledning, om jeg bare hadde sluppet til. Ikke fordi at det egentlig er så mye å si om selve mannen. Om oss kvinners forhold til denne skapningen er det imidlertid rikelig med materiale å hente. For det er bare å innse det, en bruksanvisning på menn ville ikke akkurat ha utgjort noen trussel i forhold til avskogingen. Man kommer i grunn langt med en post-it lapp: Må fores og koses litt med!
Så kan man da stille det store spørsmålet: Hva skal vi med dem? I mange henseender hadde det vært mye mer praktisk og heller anskaffet seg en katt. De lever heller ikke evig, så om du skulle være så uheldig å ende opp med et eksemplar som helst vil tilbringe det meste av dagen i mer og mindre flatterende positurer på sofaen, så vet du at det tross alt er snakk om relativt få års samboerskap før du igjen kan dra ut og søke lykken. Likevel er det slik at vi damer har en, til tider ubegripelig, dragning mot dette vesenet som kalles mann. Greit nok – reproduksjon hadde blitt litt komplisert uten. Morsinstinktet må nok ta sin del av skylden. For mannen blir jo liksom aldri riktig voksen. Tvert imot vil jeg si. De har noen år der de er ganske flinke til å late som om de er det – voksne altså. Men så snart de har lykkes i å innynde seg hos det motsatte kjønn, kan det virke som modningsprosessen reverseres. Fra å være relativt selvstendige individer som til og med klarer å ta til seg næring på egen hånd, blir de plutselig som mer som katten som remjer på mat til alle døgnets tider og ser foraktelig på matskåla hvis menyen ikke passer. Hadde man da faktisk hatt en katt i stedet for en mann, kunne man bare kastet den på hode og ræv ut i regnet noen timer. Nå man så slapp den inn igjen, ville den vært takknemlig og fornøyd. Da Gud, i sin fandenivoldskhet skapte mannen, sørget han for at mannens størrelse som regel utelukker en slik handling.
Dette med matlaging er for øvrig bare en av en rekke huslige sysler, som later til å gå i glemmeboken i det mannen har nedlagt sitt bytte og funnet seg en make.
Likevel går vi damer nesten ut av oss selv for å skaffe oss et eksemplar av arten. Samtidig som vi analyserer dem i fillebiter. Det er bare å innse det, jenter. Vi leter etter noe som ikke finnes! Det er ikke noe komplisert ved mannen! Alle skjulte sider og egenskaper vi tillegger dem er bare illusjoner. Vi kan analysere dem til døde, men saken er kort og godt: What you see is what you get! Hverken mer eller mindre!

Eller forresten – det siste er ikke helt sant. Det blir som regel ganske mye mer av dem etter noen år med god forpleining…