Visjoner

Alle skal ha visjoner i våre dager. Det kan virke som den minste lille syklubb ikke tror de vil overleve uten en god visjon. Talløse arbeidstimer legges ned i å formulere mer og mindre meningsløse setninger, som til syvende og sist er så rundt formulert at de ikke kan brukes til noe som helst. En visjon skal formulere en slags overordnet målsetting, som befinner seg så langt unna virkeligheten at selv de mest engasjerte skal få noe å strekke seg mot. Hva er egentlig poenget? Hva var galt med gode, gammedagse og konkete målsettinger? Om man skulle være så heldig å greie og gjennomføre dem alle, ja, så er det jo bare å lage nye da! Mens man samtidig kan kjenne på tilfredstillelsen av å faktisk ha nådd noen mål. Jeg er ikke noen stor fotballtilhenger, men jeg kan vanskelig se for meg at det ville gitt sporten et løft om man bestemte seg for å gå over til å bruke landhockeymål, ut fra ideen om at spillerne måtte ha noe å strekke seg etter. Blir vi virkelig dyktigere av å ha urealistiske og utopiske visjoner hengende over hodet på oss? Eller hva med det fantastiske begrepet nullvisjon? "Vi har en nullvisjon om mobbing"...Hallo!? Enten har man en visjon eller så har man det ikke! Med hensyn til mobbing blir det hele enda mer absurd. Er det et området man virkelig burde sette seg kokrete og gjennomførbare mål, så er det vel her. I stedet for å lulle folk inn i en slags ide om at bare man har en god nok visjon så vil vi få slutt på all mobbing.
Jeg kunne brukt timer på å lage meg en fantastisk visjon om et renere og ryddigere hjem. Eller jeg kan ta meg selv i nakken, brette opp armene, få hodet opp fra dataskjermen og faktisk begynne og gjøre noe fornuftig.

...kanskje jeg skulle lage en visjon likevel?
.

Vegghengte toalett

Beveger meg kanskje farlig nær den intime sfære nå, men jeg har noen ord å si om vegghengte toaletter. Hvem var det som fant ut at det var slik en god idé å henge denne fasiliteten opp på veggen?! La gå at det sikkert er lett å holde rent under og at det ser ganske fancy ut. Men der stopper også min fasinasjon, for når det kommer til brukervennlighet er jeg ikke like imponert. Det er tross alt ikke for syns skyld det henger der. Dette er et sted hvor man ønsker å sette seg godt til rette for å utføre svært nødvendige ærend. Ærend der hjernen bør få lov til å konsentrere seg om det faktiske gjøremål og slippe å sysle med tanker om tyndekraftens lover og veggfesters bæreevne. Heller ikke hjelper det særlig på at svært mange av disse innretningene gir fra seg høylytte stønn i det man med den aller største varsomhet overfører vekt fra beina til bakstussen. Om man ser bort fra den fordelen det selvsagt er å kunne sitte bak låst dør, så kunne man like gjerne utført oppgaven i en grøftekant. For det blir liksom ikke snakk om å sige godt til rette og plukke frem et gammelt ukeblad mens man venter på at naturen skal gå sin gang. Det handler mer om å få ut så mye som mulig, så fort som mulig, før krampa setter seg i leggene og man frykter å ikke komme seg opp igjen. Toaletter skal ha solid bakkekontakt!!! Noe annet er bare fjollete vas. Skal vedde på at den luringen som først fikk ideen om veggehengte innretninger, i dag lever fett på aksjer i diverse legemiddelfirma som selger lakserende midler. Selv sitter han nok trygt plantet på et godt gammeldags toalett, med et bredt smil om munnen og sjekker børssidene i avisen...

Temperament

Det er ikke så ofte jeg blir sint lenger. Årene har ikke bare gjort meg rundere rundt livet, men også i kantene. Heldigvis, får jeg vel si, for jeg merker at når jeg nå først blir sint, så blir jeg skikkelig sint også! Rett og slett rasende! Det tar timer, om ikke dager å få hjerterytmen tilbake til normalen. Og hele denne tiden er det en konstant utfordring å ikke la raseriet gå ut over et eller annet stakkars uskyldig offer, som ikke har gjort annet galt enn å tilfeldigvis befinne seg i min nærhet. Gå deg en tur, sa en venninne, det pleier å hjelpe. Jeg har ikke lyst til å gå tur!!! Jeg kan ikke forestille meg at det er løsningen. Ville sikkert bare irritert meg over de forbaskede fuglene som synger - noen av dem ikke særlig rent en gang. Joggere som løper midt på stien som om de eide den. Jeg mener, har de energi til å være ute og jogge, må de da for søren klare å springe utenom meg også. Så mye rundere har jeg ikke blitt! Eller tullete hundeeiere som ikke gidder å plukke opp Fidos etterlatenskaper. Jeg kunne komme til å ta tak i møkka med bare nevene og kaste den etter dem. Nei takk, jeg tror ikke tur er løsningen. Tid - det er det som er det operative ordet her. Jeg trenger tid! Jeg må rett og slett bare få lov til å være sint til det hele sakte, men sikkert har løst seg opp innvendig. Til fuglesangen igjen lyder vakker...Bare gi meg litt tid!