Nytt år - nye forsett...

Så sitter jeg her på årets siste dag. Et nytt år er på trappene og nye ambisjoner er på plass i hodet mitt. For starten på et nytt år er litt sånn som mandager. Fra nu av skal alt bli så meget bedre. Med nærmere syv og førti års erfaring burde jeg vel sånn sett etter hvert ha lært at det som regel blir med ambisjonene, men på enkelte områder er læringskurven min alvorlig bratt.

Så hva skal bli så mye bedre i året som kommer da? Tja, listen er i grunn lang, så jeg skal nøye meg med et par eksempler.

2012 er året der jeg omsider får tatt knekken på mine overflødige kilo. Kort sagt handler det om å spise mindre og trimme mer. Den ambisjonen er i grunn den første som ryker, i og med at jeg som regel entrer det nye året som en velstappet kalkun etter nyttårsmiddag med tilbehør pluss, pluss. Og om ikke selve nyttårsaftenen har greid å knuse planen helt, så ryker den i alle fall garantert på 1.nyttårsdag, når jeg sitter i godstolen og fastslår at det enten er for vått eller for glatt til å bevege seg utendørs og dessuten hva gjør jeg med alle julekakene og alt julesnopet? Kan jo ikke bare kaste det. Så sitter jeg der da, som en levende matavfallsdunk og hiver innpå.

2012 er selvsagt også året der jeg skal begynne å få ting unna etter hvert. 2012 er året der jeg, som ved et mirakel, slutter å være skippertaksmenneske. Denne ambisjonen pleier også å få seg en alvorlig knekk allerede 1.nyttårsdag, når jeg sitter i godstolen som en velfødd julegris og bare ser på kaoset rundt meg. Juleblomstene har for lengst forlatt rollen som dekor og juletreet, som ikke har fått vann på noen dager, sørger for at et teppe av barnåler dekker det meste av stuegulvet. Bruksanvisninger, julegaver man ikke helt vet hvor man skal plassere, gamle aviser, lysstumper, pappesker, julepapir, en sag, et slips, en brukt mopp, heltomme og halvtomme snop- og chipsposer og hybelkaniner store som bøfler omgir meg, alt i en herlig røre. Og jeg tenker med et sukk, i det den siste marsipangrisen forsvinner inn i gapet mitt, at i morgen, i morgen må vi rydde!

Men i år har jeg litt flaks. For i år har det seg nemlig slik at det er mandag dagen etter 1. nyttårsdag. Og mandag er jo også en fin dag til å starte et nytt og bedre liv ;-) Så kanskje jeg likevel kan lykkes i år…

O jul med din glede...

…og engler daler ned. Det vil si, det gjør de slett ikke enda. Det eneste som foreløpig daler ned her i huset er støvet. Og etter hvert sikkert en del barnåler. For når fruen først har fått for seg at treet skal i fot, så hjelper det ikke at busken er gjennomfrossen og sikkert hadde satt pris på en dag eller to i kjelleren til akklimatisering. Akkurat nå pågår den store “jakten-på-juletrebelysningen”. Den er bestandig like festlig, for vi finner alltid et nytt og lurere sted vi kan legge den på til neste gang. Katten virker like forundret hvert år når det plutselig havner et tre i stua. Mistenker at han tror vertskapet har gått fra sans og samling. Det er forresten over gjennomsnittet pent i år, treet. Det er egentlig et lite julemirakel i seg selv. For vi kom oss selvsagt ikke av sted for å lete etter det før snøen lavet ned og mørket hadde senket seg.
Juletrebelysningen, ja… Gubben klør seg i huet og sukker tungt, vel vitende om at det nok var ham som sist hadde fingrene på den. Selv velger jeg å se det fra den lyse siden. Dersom han ikke finner den, så kan jeg kjøpe den nye, fine belysningen jeg så forleden dag…
Om jeg er i rute? I så fall er jeg på ei skikkelig melkerute. Hvis julaften hadde vært i morgen ville vi hatt valget mellom kakemenn eller kakemenn til julekaffen. Og noen ville nok syntes at nissen hadde gjort en heller slett jobb med julegavene dette året. De siste julekortene når nok ikke sitt bestemmelsessted før en gang ut på nyåret og juleklærne ligger fortsatt i skittentøykorgene etter diverse julebord og juleball. Og skulle det faktisk ha kommet en juleengel dalende ned, så hadde den helt klart landet i skjul - under ett teppe av skit og støv!
Om jeg stresser? Ikke det grann! Det er vel nettopp derfor stoda er som den er. Her sitter jeg og skriver blogg ti over halv ett på natten. Vekkerklokka ringer om drøye fem timer. Men i morgen er siste arbeidsdag før den store høytiden, og jeg vet av årelang erfaring at man kan lage mye jul i huset på to dager. Og jeg vet av like årelang erfaring at julekvelden kommer uansett den. Og likeså julestemningen og julehyggen, selv om det skulle mangle en kakesort eller to. Så om englene skulle komme til å dale ned i støv – ja, så lander de i det minste mykt da…

Skrivekløe...

Neida, jeg har ikke hatt et akutt anfall av skrivekløe. Jeg har bare kopiert noen blogginnlegg over fra en annen blogg jeg har. Bare sånn i tilfellet jeg plutselig skulle få for meg at netlog ikke var noe morsomt likevel. Har dessuten antagelig nettopp skaffet meg min første netloguvenn. Men seriøst, når noen legger sin eregerte penis ut som profilbilde, ja da klarer jeg ikke å dy meg! Når vedkommende i tillegg har det fantastiske brukernavnet "ittno", ja da kunne jeg bare ikke la være å si noen velvalgte ord: "Har du ittno mer å vise fram, så har du ittno å vise fram"! Han blir sikkert ikke blidere av at en venninne fulgte opp med "Pass deg, så ikke kona di kjenner den igjen!". Hva kan man si - to sprø damer i 40-åra - vi får jo ikke mer moro enn vi lager selv da :-)

Om ski på beina og litt sånt...

Nordmenn er født med ski på beina, sies det. La en ting være helt klart – jeg ble ikke født med planker på føttene! Ei heller fulgte de med som ekstrautstyr! Min mor var nok takknemlig for dette da hun presset meg ut en kald vinterdag på midten av 60-tallet. Ingen ski, ingen staver, bare en blek, naken kropp. Ingen av mine egne barn heller ble født med ski på beina. Takk og lov! Det siste jeg hadde trengt der og da var vel sprikende skitupper og spisse staver som prøvde å bremse ungenes fart nedover fødselskanalen. Dessuten kan jeg ikke helt forstå hvorfor vi skulle bli født med ski på beina. Kan ha en viss forståelse for at dette kunne være praktisk om man går litt tilbake i tid, til den gang gårdene lå godt spredd og ingen hadde bygd noe særlig veier man kunne gå på. Tilbake i den tiden da snøfresere og brøytebiler ikke var funnet opp. Tilbake i den tid hvor man hadde skikkelig vinter hvert år. Jo, da kunne det nok være praktisk å bli født med ski på beina. Men i vår moderne tid ser jeg virkelig ikke behovet! Dagens nordmenn burde heller vært født med regntøy! En skikkelig glatt regnbukse og regnjakke som gav dem solid fart på veien fra livmora og ut i vår store våte verden. Det hadde gitt mening! Hvis de poppet ut, ferdig kledd, klar til å leveres i barnehagen så og si. Det hadde gitt mening, ja…

Kattevask

Kan ikke la være å undre meg over kattens kroppsvask. Vilkårlig er vel ordet som slår meg som mest dekkende. Selv lærte jeg som liten at det var visse kroppsdeler man jobbet seg nedover mot og var de siste man tok for seg. Men i kattens verden er det åpenbart annerledes. Uttrykket “edlere deler” kommer virkelig til sin rett når vi snakker kattevask. Understellet får alltid grundig behandling – mange ganger til dagen! Det kan i grunn virke som om en hver vaskerunde startes og avsluttes der. Ut over dette er det fint lite som synes systematisk ved kattens vask. Først de edlere deler, så et lite tak bak høyre øre og deretter tilbake til de nedre gemakker. Neste gang tar han seg gjerne bryet med å vaske en fot inn i mellom understellsbehandlingene. Og slik fortsetter det dagen lang.
En annen ting som forundrer meg er valg av tidspunkt for disse seansene. Tilsynelatende skjer de etter innfallsmetoden. Det vaskes ofte både før og etter mat, gjerne på veien til eller fra kjøkkenet. Eller midt i måltidet. Og best som han ligger der og avvikler deler av sine daglige tyve timers skjønnhetssøvn setter han seg brått opp og tar en rengjøringsrunde. Edlere deler, haletipp, edlere deler… og “boff” tilbake i drømmeland.
Mest av alt forundrer det meg likevel hvordan det kan ha seg at han, på tross av dette i alle fall tilsynelatende, virker både ren og velstelt i pelsen. For ikke begriper jeg åssen han klarer å holde styr på hvor han har vært over og ikke vært over i løpet av en dag! Bortsett fra understellet da…

En tur på byen

Av og til hender det ei helg at jeg drar bakstussen opp av godstolen og tar meg en tur på den lokale puben sammen med gode venner. Et sånt besøk kunne man i grunn ha skrevet en sosialantropologisk master om.
Noen av det første som skjer når jeg entrer lokalet, er at et menneske som jeg etter hvert identifiserer som ei av kassadamene på min lokale super, slenger seg rundt halsen på meg og gir meg en stor klem. “Nei Guuuud, så schjekt å sche deg her!” Ja vel? Ikke visste jeg at våre korte samtaler, hovedsakelig bestående av “Ja, takk” eller “Nei, takk” for min del, hadde gjort oss til så gode venner. Jeg klarer imidlertid etter hvert å løsrive meg fra omfavnelsen, få kjøpt meg en øl og plassert meg sammen med vennene mine.
Jeg blir ikke sittende lenge før det kommer ytterligere selskap ved bordet. En tidligere elev har plutselig fått en veldig trang til å prate med meg. “Vet du, jeg kjedet meg gjennom hele min skolegang, jeg!” “Jeg var rett og slett for smart for dette skolesystemet, fikk aldri noen utfordringer”, sier han og himler med vasstrukne øyne. Aner fortsatt ikke hvor jeg der og da fikk nådegaven til å holde den store kjeften min lukket, men i mitt stille sinn tenkte jeg i alle fall at dersom han hadde kjedet seg så gresselig, fordi han var så smart som han sa, så burde han kanskje ha kjedet seg til litt bedre resultater. Og at hvis han var så smart som han ville ha det til, så burde han også snart oppfatte at jeg i grunn ikke hadde kommet på puben for å få en forelesning om hans fortreffelighet.
Nåværende eller tidligere elevforeldre er også noe man nesten er garantert å støte på en slik kveld. Eller rettere sagt mødre. Fedrene aner vel knapt hvem jeg er og jeg ei heller hvem de er. Det finnes i alle fall tre ulike grupper elevmødre har jeg funnet ut. Den første er den gruppen som smiler og hilser når de ser deg. “Ute og koser deg?”, “Ja, du også”, “Ha en trivelig kveld!”, “Takk like så!” Jeg elsker slike mødre!
Så har man den kategorien som der og da, når de ser deg, bestemmer seg for å vie resten av kvelden sin til å fortelle deg hvor fantastisk du er. Det er rett og slett ikke måte på hvor fantastisk man er! Man kan jo ikke blir sint på sånne, ei heller be dem ryke og reise. Men likevel, etter å ha vært fantastisk i en drøy times tid begynner man desperat å søke etter øyekontakt med stedets store danseløve/donjuan. Vanligvis er dette en person jeg behendig forsøker å unngå, etter som vi har litt ulik oppfatning om hvor hender bør være plassert under en dans. Men nå er jeg desperat og mer enn villig til og heller kjempe en kamp for dyden enn å bli sittende og høre på skryt fra “en plate” som etter hvert har fått vel mange hakk.
Den neste gruppen er de mødrene som ikke har ett eneste godt ord å si om skolen. De pleier å være veldig flinke til å presisere at de selvsagt ikke har noe i mot meg, bare mot systemet, organiseringen og alle de andre lærerne. Listen over hva som er galt med skolen er uendelig. Og hvis bare noen hadde lyttet litt mer til dem så ville skolen ha blitt schååå mye bedre. Dette er forøvrig de samme mødrene som på alle foreldremøter hvor det etterlyses klassekontakter og FAU-representanter, plutselig blir veldig opptatt av å studere et bestemt punkt i taket…
Når man bor på et lite sted møter man på sånne kvelder også en jevn strøm av mennesker som gjerne vil dele sitt syn på mine foreldre. “Fahhrrr din, altså faaahr din, han var den bessshsssste!” eller “Faaahr din, du vett, faaahr din, han va en…” Moderen slipper heller ikke unna. “Mor di vett du, jeg var schå redd for henne, vett du!” Næh! Det har jeg aldri hørt før...
Men den som virkelig tar kaka sånne kvelder er den fyren som, antagelig basert på særdeles velutviklede instinkter for stengetid, bestemmer seg for å gjøre et siste desperat forsøk på å få selskap i natten. Ofte akkompagnert av den lokale trubadurens tredje eller fjerde fremføring av “Vil Du Værra Me' Mæ Hjem I Natt”. Man ser ham jobbe seg gjennom lokalet, dame for dame, og på et eller annet tidspunkt dumper han ned ved siden av meg også. “Duuuh”, sier han. “Duuuhh er så sckjshcøøønnn duuuh!” “Har jeg shakt til deg hvor schjhønnnn du er?” “Djuu, djhuuu, er den fiiiiineschte dama i heeeeele Schauuda”

Det er da man vet at det er på tide å samle troppene og komme seg hjem…

En av de dagene

Det er en av de dagene i dag. En av de dagene der man, allerede før dynevarme tær har landet på det iskalde soveromsgulvet, bare vet det. Vet at dette vil bli en sånn dag der man egentlig burde vært utstyrt med et stort blinkende varselskilt om eksplosjonsfare. Man ser de aldri komme disse dagene. Man går og legger seg, rimelig fornøyd med livet og våkner opp igjen etter en god natts søvn, sur og sint som en furie.
Den første som får unngjelde er katten. Vanligvis ser jeg en viss sjarm i dens bedagelig prosedyre med å forflytte seg fra godstolen på terrassen og inn i stua om morgenen. Den reiser seg langsomt og buer ryggen godt før den strekker forbeina fremover og rumpa opp. Så er det akkurat som om den er del av en slow-motion-film. For hvert skritt mot stuedøra tøyer han ut som en maratonløper som nettopp har kommet i mål. Vel, i dag fikk han litt “hjelp” på veien, for å si det sånn!
Den neste som fikk unngjelde var far i huset. Akkurat ham synes jeg i grunn ikke så synd på. Jeg mener, etter å ha bodd sammen med meg i snart tre og tjue år, burde han ha utviklet instinkter nok til å ane faresignalene og vite når det er tid for å holde kjeft og en lav profil! Da er det vel ikke om å gjøre og utfordre skjebnen med å stille meg en masse tåpelige spørsmål? Kronidiotspørsmålet er selvfølgelig: “Er du sur i dag?” Da blir jeg til forveksling lik katten når den måler krefter med nabobikkja.
Ungene hadde flaks i dag. De sov da jeg forlot huset. Vanligvis er jeg en av de første som kommer på jobb om morgenen, men på slike dager kan man være nesten hundre prosent sikker på at det er en eller annen overdrevent morgenfrisk sjel som har klart å komme før meg. “God morgen!!!” “Å jaså, er det det???” Det er kun min, tross alt relativt gode oppdragelse, som stopper meg fra å gi vedkommende et kne en viss plass.
Sånn går dagen. Man prøver å holde seg så mye som mulig for seg selv og unngå situasjoner som kan detonere “sprengstoffet”, samtidig som man i sitt stille sinn håper på at en eller annen gjøk skal komme med en gavepakning av en kommentar som gjør det er helt legitimt å eksplodere. For på et eller annet vis må det ut dette raseriet. Enten i en stor smell eller langsomt og pinefullt.
I skrivende stund ebber raseriet langsomt ut. Ingen har blitt hodeløse. Katten har fått trøst. Samtidig undres jeg… Hvor kommer det fra? Hvordan er det mulig og bare våkne drittsur og rasende uten noen innlysende grunn? Jeg bare undres…