Kjære Sommer!

Jeg har bestemt meg for å forlate deg. Jeg vet vi har hatt gode dager sammen, og dem vil jeg alltid se tilbake på med stor glede, men det går en grense for hva selv en vestlending kan tåle. I mange år har jeg forsvart deg, fremhevet dine positive egenskaper og kommet med unnskyldninger for på dine vegne. Men nå er det nok! Jeg orker ikke basere livet mitt på et forhold der du bare stikker innom når det passer deg. Et forhold der mine behov synes å være totalt uinteressante. Jeg trenger en følgesvenn som er mer forutsigbar og jeg tror jeg har funnet den rette. La gå at din kollega, Høsten, ikke har alle de flotte egenskapene du inn i mellom kan oppvise, men han er i det minste stabil og trofast og stikker aldri av i lange perioder om gangen, slik du gjør. Så takk for det som var, min kjære Sommer.