Feriepakking

Så er vi der igjen… Ferien nærmer seg, kofferten skal pakkes og pakkevegringen vokser omvendt proporsjonalt med antall dager igjen til ferien. Som vanlig skal det pakkes lett. Det er i alle fall masterplanen før jeg kommer i gang.

Den første store utfordringen ligger i å skaffe seg en oversikt over hva jeg faktisk har å velge i. Dette pleier å resultere i at klesskapet mitt fordeles ut over gulvet i to-tre rom, samtidig som hus og skittentøykorger endevendes på jakt etter et eller annet plagg som plutselig er sporløst forsvunnet og som jeg umulig (!) kan klare meg uten.

Den neste utfordringen ligger i “komfortabel versus velkledd” og disse to er sjelden kompatible. Jeg har et par antrekk jeg faktisk føler meg rimelig fin i, forutsatt at jeg husker å holde magen inne hele tiden. Litt usikker på hvorfor jeg bestandig har klokketro på at dette skal la seg gjennomføre i feriene, på tross av at det ellers er et ganske dødfødt prosjekt.

Så er det dette med “fint versus praktisk” da. Det er veldig fint med lyst sommertøy - helt til første matbiten tar den utvendige reiseruta ned til magen. Eller til jeg glemmer at lys buksebak ikke kan plasseres like vilkårlig som en mørkere. Med min sviktende korttidshukommelse tar som regel ikke det siste så lang tid.

Det er også en utfordring at jeg alltid tror jeg kommer til å fryse – uansett hvor jeg skal reise! Jeg er ganske sikker på at den dagen jeg forlater denne kloden, så kommer jeg til å stå der fremfor helvetes porter med ullgenseren under armen – bare for å være på den sikre siden.

Og når vi først snakker om “bare for å være på den sikre siden”, så hjelper det ikke akkurat på at jeg i tillegg lider jeg av “tenk om”-syndromet. Jeg holder for øvrig min mor ansvarlig for akkurat det. Det var hun som i hele min oppvekst gnålte om at jeg måtte ha rene og hele klær på meg – særlig gjaldt dette undertøyet – for tenk om jeg kom ut for en ulykke og havnet på sykehus! Ja, da var det nok eventuelle fartsstriper i trusa eller hull på sokkene som hadde vært den største bekymringen, ja… Men syndromet er likevel ikke lett å bli kvitt når man først har fått det. Så derfor må det pakkes for alle – absolutt alle – tenkelige eventualiteter. Og dem er det mange av i utgangspunktet, og det blir ikke færre av dem etter hvert som reisefeberen stiger.

Noen ganger prøver aviser og ukeblader å komme slike som meg til unnsetning med artikler som: “Ekspertenes ferietips – dette må du ha med deg i kofferten”. Felles for alle slike tilsynelatende behjelpelige pakketips er ordet “matcher”. Man skal pakke klær som matcher! Så altså, som om det ikke er vanskelig nok, når man står der i bleikfeit “førferienkropp”, å finne en topp man ser noenlunde anstendig ut i, så forventer altså disse ekspertene at man skal klare å finne en ditto shorts som i tillegg matcher! Høh!

Nei, det ender vel som det pleier å ende. Jeg kommer til å pakke til langt ut i de lyse morgentimer på selve avreisedagen, og da i en zombielignende tilstand som gjør at i det øyeblikket lokket på kofferten går igjen, farlig nær grensen for overvekt allerede ved utreise, har jeg ingen som helst anelse om hva den faktisk inneholder. Sånn sett blir det litt som på julekvelden når jeg endelig sitter der på feriedestinasjonen og åpner den igjen – noen gleder, noen skuffelser og noen overraskelser. Hadde jeg en plan med å pakke ned potetskrelleren? Ingenting er likevel verre enn at ikke en liten shoppingtur sammen med Mr. Visa kan rette på skaden. Og det er da jeg tenker med meg selv – at neste gang – neste gang jeg reiser skal jeg jammen pakke lett!