Man er ikke eldre enn man føler seg...

Man er ikke eldre enn man føler seg, sies det. For min del innebærer det at gapet mellom min biologiske alder og min mentale alder blir stadig større. Jeg er faktisk bare omtrent halvparten så gammel i hodet som det jeg egentlig er! Og stort sett er dette noe jeg kan leve helt uproblematisk med. Ja, endog trives riktig godt med. Men stundom dukker det opp situasjoner der jeg får meg en grundig realitetsorientering.

Et eksempel kan være de gangene jeg ved et uhell kommer til å kaste et blikk på meg selv i speilet i det jeg har kommet ut av dusjen. Tyngdekraften og tre barnefødsler har satt sine spor, kan man si. Likeledes min svakhet for god mat og ditto drikke. Og min manglende hang til regelmessig fysiske aktivitet har vel heller ikke trukket utviklingen i riktig retning for å si det sånn. En slik studie får faktisk gapet mellom mental og biologisk alder til å virke større enn det faktisk er, og det er ikke fordi den mentale alderen har sunket. Slike situasjoner bør rett og slett unngås!

En annen situasjon som gir meg en særdeles ubehagelig påminnelse om min biologiske alder er når vi har barn på besøk – små barn. Barn med mye lyd og mye bilde. Den første timen går det strålende. Mitt unge mentale alias storkoser seg og bidrar således til å skru de små røvernes adrenalinnivå opp til nye høyder. Men mens de små rakkerungene synes å være selvladende, så går det ikke lang tid før undertegnedes batterier lyser for lav spenning og min biologiske alder gir meg en real smekk. Det eneste som blir igjen på nivå med min mentale alder er hørselen min, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde et høreapparat som jeg kunne ha tatt ut og skrudd av.

På fest har min biologiske alder en tendens til å koble fullstendig ut. Min mentale alder regjerer som en eneveldig konge, og ingen kan beskylde meg for å spytte i glasset og være festbrems. Jeg spretter rundt på dansegulvet som en durasellkanin og har fullstendig glemt det faktum at jeg ikke kan danse. Og når utestedet stenger er jeg på topp. -Hjem nå, sier du? -Klokka er da bare tre og det er heeeeelt sikkert noen som skal ha nachspiel! Glemt er avholdsløftet etter forrige fest. Glemt er også det faktum at det på dette tidspunktet faktisk bare er et par timer til damer i min alder pleier å våkne etter en lang natts søvn. Men - når jeg så, ut i de lyse morgentimer, omsider sjekker inn på ladestasjonen, tar min biologiske alder revansj over nattens tyrann. Og den er hevngjerrig! De neste dagene, for ikke å si den neste uka, er det ingen tvil om hvem som er sjefen. Mitt yngre alias har forvandlet til en gammel dame som rister lett oppgitt på hodet av meg, mens hun korser seg. Nye avholdsløfter avgis, mens jeg stavrer meg rundt som en nittiåring med langt fremskreden artritt og tenker at dette med at man ikke er eldre enn man føler seg, gir liten trøst. Jeg er ikke en gang halvparten så gammel som jeg føler meg!