Om tid og sånt...

Jeg har funnet ut at det finnes to hovedkategorier av mennesker. Dem som alltid er ute i god tid og dem som alltid har god tid. Sistnevnte gruppe er aldri ute i god tid! Sistnevnte gruppe er dem som, etter mitt syn, har ansvaret for brorparten av alle hjerteinfarkt i verden. Gruppen som alltid er ute i god tid stresser ingen. Dette er mennesker som synes det er helt greit å være ombord i båten litt mer enn ett sekund før den skal gå. Eller som ikke synes det gjør noe om man møter opp til en middagsinvitasjon mens potetene fortsatt er varme. Som heller vil vente enn å bli ventet på.
Jeg mistenker at Amor er en fyr med ganske bisarr sans for humor. For han synes å ha en forkjærlighet for å koble disse to mennesketypene sammen. Selv tilhører jeg soleklart den førstnevnte gruppen. Min kjære tilhører like soleklart den andre gruppen. Det verste er imidlertid at dette “har alltid god tid-genet” synes å være veldig dominant, for alle mine tre barn har arvet det. Så mens mann og barn styrer bedagelig på i sitt eget tempo hver gang vi skal ut på noe, står jeg på trappa og har tre-fire “en siste røyk før vi drar”, ledsaget av ditto tre-fire “en siste tur på do før vi drar”, mens pulsen min gradvis går over fra enkeltslag til en jevn dur.
På mange måter skulle jeg ønske at jeg også hadde hatt litt mer av “alltid god tid-genet”. For noen ganger føles det som om jeg bruker en vel stor del av livet mitt på å vente på andre… Men jeg skal i det minste ikke ha skylden for at noen pådrar seg hjerteinfarkt!