Ut på tur...

Årets første skitur ble avviklet i dag. Eller rettere sagt – første skitur på flere år. Litt usikker på hvordan jeg i det hele tatt kom på at det ville være en god ide. Jeg som vanligvis betrakter enhver vinter der skiene har fått stå urørt i kjelleren som en riktig god vinter. Kan kanskje ha noe å gjøre med at mitt nyttårsforsett om mer bevegelse og mindre mat fortsatt holder stand. I alle fall fant jeg ut at jeg ville på fjellet å gå på ski. Begynte å antyde dette for gubben allerede på kvelden i går, men han trodde åpenbart bare at jeg var overtrøtt og snakket over meg, for da jeg sa det igjen i dag formiddag bare så han måpende på meg og avleverte følgende kommentar: “Var du seriøs???”
Ja, jeg var seriøs – og han trengte da ikke se så sjokkert ut! Vel, vel – skitur ble bestemt og nok en gang fikk jeg fastslått at det tar familien Glum (selv om det i dag bare var oss to som skulle av sted) temmelig nøyaktig to timer å komme seg ut dørene – uansett! Om så skiene hadde ligget ferdig fastbundet på biltaket, nista ferdigsmurt i kjøleskapet og vi hadde våknet med skiklærne på, så hadde det tatt to timer å komme seg av sted. Det er bare sånn det er! Og jeg er ikke synderen! Aner ikke hvor mange “siste gang på do” og “siste røyk før vi drar” jeg hadde, men det var ikke få! Jeg ventet og jeg ventet og jeg ventet… mens gubben styrte med både det ene og det andre og bare Gud vet hva. Men omsider kom vi oss nå av sted - omtrent på den tida sola begynte å gå ned.
Så bar det av sted oppover en vinterkledd, smal anleggsvei og jeg måtte forsiktig minne gubben om at det eneste han hadde til felles med Petter Solberg var fornavnet, og kunne han vennligst forholde seg til det! Men opp kom vi da og sola var enda synlig i de øverste åskammene, så pass at jeg i alle fall fikk fastslått at det hadde vært en fin dag på fjellet.
Fire lag gammel klister fikk et strøk med blå swix over seg og skiene satt som spikret i sporet. Og så fikk jeg revansj for all ventingen. For som tidligere nevnt her på bloggen min, så ble jeg absolutt ikke født med ski på beina. Jeg skled langsomt fremover i mitt eget behagelig tempo og i stedet for å sette ned farten og gå sammen med meg, jaget gubben av sted som om han hadde fanden i hælene, for så å stå og vente på meg på jevne mellomrom. Og i det jeg akkurat hadde nådd frem til ham, så strøk han av sted igjen. Det er turkameraten sin det! Jeg lot meg imidlertid ikke affisere og vandret ufortrødent videre i mitt eget tempo. På flatene holdt vi nok omtrent samme fart, men i motbakkene slo mine litt for mange “siste røyk før vi drar” knockout på meg. Enda verre var det i unnabakkene. Han undret seg nok litt, han som klatret seg oppover i det ene sporet mens jeg langsomt, med en særdeles uslepen plogeteknikk høylytt bannet meg nedover i det andre, mens gubben stod i bunn av bakken og kom med oppmuntrende fraser som “Ikke vær så pysete!”, “Følg sporet!” og “Ikke brems!”. Høh!
Mens de siste solstrålene forsvant over fjellet hadde vi en kjapp rast, før det var tid for å snu og gå tilbake. Mr. Fjellvant hadde med seg appelsin. Hvem i himmelens navn var det som kom på at appelsin og skiturer hører sammen? Kan ikke tenke meg et mer tåpelig sted å innta en appelsin. Sitte der mer klissete hender, saft som renner med over kjaker og armer, og det eneste man har å tørke seg på er iskald snø. Nei takk!
Turen tilbake forløp omtrent som turen frem, bortsett fra at “publikumstallet” nå hadde sunket betraktelig. Kanskje ikke så rart, for da vi omsider var på plass i bilen og skulle kjøre hjemover, hadde det begynt å mørkne.
Tror nok ikke det går fire år til neste gang skiene mine skal få se dagslys. Men en ting vet jeg. Neste gang skal jeg riste gubben litt tidligere ut av dyna, slik at vi faktisk kan få kjenne på sola også – ikke bare se den. For det tar uansett to timer å komme seg av sted!