En tur på byen

Av og til hender det ei helg at jeg drar bakstussen opp av godstolen og tar meg en tur på den lokale puben sammen med gode venner. Et sånt besøk kunne man i grunn ha skrevet en sosialantropologisk master om.
Noen av det første som skjer når jeg entrer lokalet, er at et menneske som jeg etter hvert identifiserer som ei av kassadamene på min lokale super, slenger seg rundt halsen på meg og gir meg en stor klem. “Nei Guuuud, så schjekt å sche deg her!” Ja vel? Ikke visste jeg at våre korte samtaler, hovedsakelig bestående av “Ja, takk” eller “Nei, takk” for min del, hadde gjort oss til så gode venner. Jeg klarer imidlertid etter hvert å løsrive meg fra omfavnelsen, få kjøpt meg en øl og plassert meg sammen med vennene mine.
Jeg blir ikke sittende lenge før det kommer ytterligere selskap ved bordet. En tidligere elev har plutselig fått en veldig trang til å prate med meg. “Vet du, jeg kjedet meg gjennom hele min skolegang, jeg!” “Jeg var rett og slett for smart for dette skolesystemet, fikk aldri noen utfordringer”, sier han og himler med vasstrukne øyne. Aner fortsatt ikke hvor jeg der og da fikk nådegaven til å holde den store kjeften min lukket, men i mitt stille sinn tenkte jeg i alle fall at dersom han hadde kjedet seg så gresselig, fordi han var så smart som han sa, så burde han kanskje ha kjedet seg til litt bedre resultater. Og at hvis han var så smart som han ville ha det til, så burde han også snart oppfatte at jeg i grunn ikke hadde kommet på puben for å få en forelesning om hans fortreffelighet.
Nåværende eller tidligere elevforeldre er også noe man nesten er garantert å støte på en slik kveld. Eller rettere sagt mødre. Fedrene aner vel knapt hvem jeg er og jeg ei heller hvem de er. Det finnes i alle fall tre ulike grupper elevmødre har jeg funnet ut. Den første er den gruppen som smiler og hilser når de ser deg. “Ute og koser deg?”, “Ja, du også”, “Ha en trivelig kveld!”, “Takk like så!” Jeg elsker slike mødre!
Så har man den kategorien som der og da, når de ser deg, bestemmer seg for å vie resten av kvelden sin til å fortelle deg hvor fantastisk du er. Det er rett og slett ikke måte på hvor fantastisk man er! Man kan jo ikke blir sint på sånne, ei heller be dem ryke og reise. Men likevel, etter å ha vært fantastisk i en drøy times tid begynner man desperat å søke etter øyekontakt med stedets store danseløve/donjuan. Vanligvis er dette en person jeg behendig forsøker å unngå, etter som vi har litt ulik oppfatning om hvor hender bør være plassert under en dans. Men nå er jeg desperat og mer enn villig til og heller kjempe en kamp for dyden enn å bli sittende og høre på skryt fra “en plate” som etter hvert har fått vel mange hakk.
Den neste gruppen er de mødrene som ikke har ett eneste godt ord å si om skolen. De pleier å være veldig flinke til å presisere at de selvsagt ikke har noe i mot meg, bare mot systemet, organiseringen og alle de andre lærerne. Listen over hva som er galt med skolen er uendelig. Og hvis bare noen hadde lyttet litt mer til dem så ville skolen ha blitt schååå mye bedre. Dette er forøvrig de samme mødrene som på alle foreldremøter hvor det etterlyses klassekontakter og FAU-representanter, plutselig blir veldig opptatt av å studere et bestemt punkt i taket…
Når man bor på et lite sted møter man på sånne kvelder også en jevn strøm av mennesker som gjerne vil dele sitt syn på mine foreldre. “Fahhrrr din, altså faaahr din, han var den bessshsssste!” eller “Faaahr din, du vett, faaahr din, han va en…” Moderen slipper heller ikke unna. “Mor di vett du, jeg var schå redd for henne, vett du!” Næh! Det har jeg aldri hørt før...
Men den som virkelig tar kaka sånne kvelder er den fyren som, antagelig basert på særdeles velutviklede instinkter for stengetid, bestemmer seg for å gjøre et siste desperat forsøk på å få selskap i natten. Ofte akkompagnert av den lokale trubadurens tredje eller fjerde fremføring av “Vil Du Værra Me' Mæ Hjem I Natt”. Man ser ham jobbe seg gjennom lokalet, dame for dame, og på et eller annet tidspunkt dumper han ned ved siden av meg også. “Duuuh”, sier han. “Duuuhh er så sckjshcøøønnn duuuh!” “Har jeg shakt til deg hvor schjhønnnn du er?” “Djuu, djhuuu, er den fiiiiineschte dama i heeeeele Schauuda”

Det er da man vet at det er på tide å samle troppene og komme seg hjem…