Kunsten å holde kjeft...

Noen dager er det godt at hjerneaktiviteten ikke vises på et display i panna. Det kunne selvsagt vært praktisk noen ganger at man kunne vite hva man var oppe mot når man møtte andre mennesker, men likevel... Sånn til vanlig foretrekker jeg helt klart at det forblir en godt bevart hemmelighet! I den grad jeg er i stand til å holde den store kjeften min lukket da, og ikke avsløre hvor dårlig stelt det står til. For det er helt klart en utfordring. Det synes noen ganger som om evnen til å lukke brødboksen synker dess mindre fornuftig man strengt tatt har å komme med. Skravla går mens man kjenner hengemyra under beina bli bløtere og bløtere. Men man lar seg ikke stoppe av den grunn. Man er tvert i mot overbevist om at bare man slenger ut en setning til, den ultimate setningen, så vil den nok redde hele situasjonen. Så man babler i vei, ignorerer bekymrede blikk fra omgivelsene med klokketro på at bare en setning til vil gjøre hele forskjellen og dokumentere for alle hvilken hjernekapasitet man egentlig er. Det burde vært mulig å låse brødboksen slike dager...for strengt tatt trenger ingen å se på noe display i panna mi for å forstå hvor dårlig det står til - de trenger bare å lytte til meg med et halvt øre...