Hønemor

Jeg er visst en hønemor likevel! Det kom som et sjokk på meg. Jeg som alltid har fnyst godt av mødre som synes det er så fælt når ungene skal reise bort på leir eller skoletur en uke eller to. Det har faktisk hendt at jeg nesten har følt meg unormal og uskikket som mor, når jeg har stått der og vært vitne til tåredryppende avskjeder, uten selv å kjenne den minste trang til å skru på kranen. Tvert i mot har jeg gjerne stått der kost meg med tanken på noen dager med ett eller flere færre barn å holde styr på, og vinket avkommet vel av sted med et bredt smil om munnen, mens jeg nærmest litt unnskyldende har sett bort på de andre hulkende, tårevåte mødrene. Eller mødre som har sukket over at ungene skal flytte hjemmefra. Uff, så fælt! Ja, særlig, har jeg tenkt. “Det er en del av frigjøringsprosessen dette”, har jeg svart. “En dag må de ut i verden uten oss, det er sånn det skal være”…

Det var med den samme eplekjekke reaksjonen jeg for to år siden mottok mellomste avleggers melding om at hun ville til USA som utvekslingselev andre året på videregående. Klart hun skulle det hvis det var noe hun ønsket. Far i heimen var nok litt mer betenkt, men hadde lite å stille opp med mot mor og tenåringsdatters entusiasme …

Etter et år med forberedelser og en papirmølle som får det norske byråkratiet til å se puslete ut, nærmet avreisedagen seg med stormskritt. Vertsfamilien var klar allerede et halvt år før avreise og hadde vært facebook-venner med både avkom og opphav i lang tid. Kontakten lovet godt og mor var like rolig. Kjekk familie i Florida, som allerede hadde utvekslingselev dette året og var klar for å ta fatt på et nytt år, tross tåredryppende avskjed med den forrige. Mor var rett og slett så avslappet at hun nesten begynte å kjenne seg litt ille berørt. Jo, det ville jo selvsagt bli rart at hun ikke var her og selvsagt kom vi til å savne henne, men så lenge jeg var trygg på at hun hadde det bra, så var alt bra …og ti måneder går jo så fort.

Hah! Mine første hønemortendenser meldte seg dagen før avreise, når familie og venner kom for å ta farvel. Klemming og tårer er uhyggelig smittsomt! …og ti måneder var plutselig veeeldig lenge! Ok da, så var det litt trist likevel. Men når hun bare var kommet seg av sted og vi hadde klemt og tatt farvel, så ville det være helt greit, tenkte jeg. Avreisens time kom. 17-åringen min var plutselig bitte liten i mine øyne. Jeg hadde mest lyst til å ta jentungen i den ene hånda og kofferten hennes i den andre og ta henne med meg hjem igjen. At hun helt tydelig heller ikke selv følte seg så veldig stor akkurat i dette øyeblikket, hjalp selvsagt ikke det minste på. Men etter mange klemmer og innsjøer av tårer kom hun seg til sist om bord i flyet. Jeg så nærmest litt unnskyldende på min bedre halvdel gjennom tårevåte øyne. “Jojo, det er jo litt trist, må vite - blir lettere når vi kommer hjem igjen”. Høh! Det blir det helt sikkert, men ikke før ti måneder har gått og vi kan plukket henne opp igjen på flyplassen! I alle fall kan jeg ikke forestille meg noe annet akkurat nå. Jeg har rett og slett blitt en solid hønemor! Slusene på tårekanalene nekter å lukke seg og jeg vandrer rastløst rundt som ei flomstor elv og trøster meg med at jeg nok sikkert ikke er den eneste mamma ’n som har det slik i disse dager, samtidig som jeg ber en stille bønn om at jeg ikke må treffe på noen som ligner på mitt eplekjekke alter ego. De kan bare ikke forstå hvordan jeg har det nå – ufølsomme mennesker!