Sovesofa

Det burde vært en lov mot å kalle en sofa for sovesofa! Joda, man kan saktens duppe av et lite minutt eller to på en slik innretning, men sove – å nei! Den som klarer å sove ei natt gjennom på en sovesofa uten å være overstadig beruset i gjerningsøyeblikket fortjener medalje! De fleste andre produkter i verden har hatt en viss utvikling over tid, men dette gjelder helt klart ikke for tidenes største bedrager – sovesofaen.

For det første er den tynne skumgummibiten, som møbelprodusentene med flatlusas frekkhet kaller madrass, vanligvis så tynn at man har trykksår og merker etter sengebunnen i uker etterpå. For det andre synes det å være umulig og lage en sengebunn som er plan. Man har den varianten der man ligger i motbakke, noe som gjør at nattesøvnen inntas med et fast grep om toppen av sofakanten og ender opp på gulvet nede ved fotenden, når søvnen løsner ankeret. Så har man den varianten hvor hodeenden er laveste punkt, og hvor man etter kort tid våkner igjen uten noen annen følelse enn et alvorlig og livstruende trykk i hodet. Resten av kroppen ligger der hjelpeløs og blodfattig. Andre varianter er bunner hvor midten er høyeste punkt eller hvor midten er laveste punkt. Resultatet av å sove i den førstnevnte er nok en gang et ublidt møte med gulvet. Den siste varianten kan i nøden gå dersom man er så heldig å ha utysket for seg selv, hvis ikke ender man opp i en mølje på midten og må påregne og bruke noen morgentimer på å løsne sammenflettede og følelsesløse kroppsdeler fra hverandre. Hvilket bringer meg over på neste punkt. Dobbel sovesofa?! Det er ikke noe dobbelt med 120-130 cm! Dette er ikke større område enn at jeg fint kan dekke det alene. To mennesker som skal dele et slikt areal må enten være godt over gjennomsnittet nyforelska eller alvorlig anorektiske! Alt dette kunne kanskje vært greit nok om bare innretningen i det minste hadde fungert som en ålreit sofa til vanlig, men det gjør den heller ikke! Den er som regel alt for hard, alt for lang i setet for alle som befinner seg innfor normalområdet med hensyn til benlengde og ryggstøtten er enten ditto hard som setet eller består av noen løse puter som ikke tjener annen hensikt enn å få deg til å tro at du har ryggstø, et lite sekund eller to, til du smeller bakhodet i veggen.

Det aller verste er likevel at et hvert rimelig møblert hjem, inkludert mitt eget, synes å ha minst ett eksemplar av sorten. Bare gudene, om noen, vet hvorfor! Og knapt gudene må vite hvorfor jeg spør mine overnattingsgjester, etter en natt på sovesofaen, om de har sovet godt…