Temperament

Det er ikke så ofte jeg blir sint lenger. Årene har ikke bare gjort meg rundere rundt livet, men også i kantene. Heldigvis, får jeg vel si, for jeg merker at når jeg nå først blir sint, så blir jeg skikkelig sint også! Rett og slett rasende! Det tar timer, om ikke dager å få hjerterytmen tilbake til normalen. Og hele denne tiden er det en konstant utfordring å ikke la raseriet gå ut over et eller annet stakkars uskyldig offer, som ikke har gjort annet galt enn å tilfeldigvis befinne seg i min nærhet. Gå deg en tur, sa en venninne, det pleier å hjelpe. Jeg har ikke lyst til å gå tur!!! Jeg kan ikke forestille meg at det er løsningen. Ville sikkert bare irritert meg over de forbaskede fuglene som synger - noen av dem ikke særlig rent en gang. Joggere som løper midt på stien som om de eide den. Jeg mener, har de energi til å være ute og jogge, må de da for søren klare å springe utenom meg også. Så mye rundere har jeg ikke blitt! Eller tullete hundeeiere som ikke gidder å plukke opp Fidos etterlatenskaper. Jeg kunne komme til å ta tak i møkka med bare nevene og kaste den etter dem. Nei takk, jeg tror ikke tur er løsningen. Tid - det er det som er det operative ordet her. Jeg trenger tid! Jeg må rett og slett bare få lov til å være sint til det hele sakte, men sikkert har løst seg opp innvendig. Til fuglesangen igjen lyder vakker...Bare gi meg litt tid!